Den nest siste kvelden i 2010 [Soundtrack: Summertime - My Chemical Romance]

Nå er det den nest siste kvelden i år 2010. Jeg tenkte at det var et akkurat passe spesielt tidspunkt for å skrive et blogginnlegg. Det er spesielt å tenke på at det er akkurat ett år siden jeg gløttet inn i 2010, og så et helt nytt, rart, skummelt og langt år vente, lure, funkle der i min umiddelbare fremtid. Det er noe spesielt og overveldende over det. Det er gøy å tenke på at vi på en måte begynner på nytt igjen. Vi gjør jo det, i den forstand at vi begynner forfra med datoene og månedene og uketallene. Men på den måten kan man jo også si at man begynner på nytt igjen hver dag, fordi man starter klokken på nytt igjen hver dag. Og så kan man jo si at, selv om man kan tenke den 30 desember at det er akkurat ett år siden jeg satt her sist, at det har gått ett helt år siden jeg var her på året sist, så kan jeg jo tenke slik om hver eneste dag som går. Uansett hvilken dag jeg befinner meg i, så kan jeg tenke på den samme dagen for nøyaktig ett år siden, eller to, eller fem, eller ti. Ja, tenk, jeg er så gammel nå at jeg kan huske hva som hendte med meg for ti år siden... Vel, jeg vet ikke om jeg faktisk kan huske det, men teoretisk sett skulle jeg kunne gjøre det. Uansett... Dette er den nest siste dagen i 2010. Det er spesielt, uansett hvor ordinært det egentlig er. Jeg har overlevd 2010, med alle forandringene det året har bragt med seg. Et halvt år på folkehøgskole, det å si farvel til mange nye venner, det å flytte tilbake hjem igjen, det at hunden måtte amputere litt av halen, det å jobbe i barnehage, det å tjene penger, det at Danger Days endelig kom, det å rusle tilbake til skolebenken, en skolebenk uten masse småprøver, lekser og utallige fag å fokusere på, vel og merke,. Det har skjedd mye mer også, men her jeg sitter akkurat nå, i dette sekund, er det disse tingene som lyser opp mot meg. På denne nest siste kvelden i dette året, er det med en nostalgisk og litt trist klump i magen at jeg tenker tilbake. Og jeg tenker også på den triste tingen som fortsatt er der. Men det jeg kan være ekstremt glad for, og som gir hele konseptet med å sitte her på den nest siste dagen i 2010 mening, er at jeg har en glødende skatt i hjertet. En fantastisk familie. Ekstremt gode venner. Jeg er priveligert, og utrolig heldig. Det burde klare å fylle hullet. Selvfølgelig fyller det hullet. Jeg er taknemlig for å være i live, og for å ha disse menneskene som jeg har skrevet om i bloggen min i løpet av året, og de jeg ikke har skrevet om, i livet mitt. Jeg vil takke alle for dette året som har gått, eksepsjonelt og ordinært på alle måter. Godt nytt år ønsker jeg til alle, ja selvfølgelig. Jeg ønsker alle mennesker i hele verden et godt år, 2011. Må 2011 bli et spesielt, morsomt, levende, pulserende, glødende, gledende, lykkelig år. Vi får bare håpe, smile og gjøre vårt beste. Vokse sammen, le sammen, bygge sammen og være sammen. Da kan det vel ikke gå galt?
Kos

Wooow...

Heisann! Nå har jeg vært borte lenge. Eller... Jeg har jo vært hjemme hele tiden. Og jeg har jo vært til stede i mitt eget hode, mer eller mindre, hele tiden. Men jeg har ikke fått skrevet noe på lenge.
Nå er det jul! Det er 21 desember, og for meg startet juletiden for mellom 10 og 20 dager siden^^ Nå begynner alle gavene å bil ferdig kjøpt inn, forkjølelsen slipper forhåpentlig vis taket, skolearbeidet er lagt på vent og pyntingen er i nølende gang. Vi har satt opp juletreet med lys, men ikke pynt enda. Vi tror vi skal få tid til å pynte det i dag... Vi får se. Denne julen håper jeg blir fin. Min første jul som 20-åring. Vel... Selvfølgelig er det jo nyttesløs å si "håper den blir fin", for det er jo opp til meg om jeg vil... vent litt. Stopp der! 20 år? Wooow... Jeg husker jeg skrev et langt innlegg om det å bli voksen da jeg fylte 18 (eller var det kanskje 19? Husker ikke). Hjelp, så stor jeg hadde blitt, liksom! Og nå da? Hva skal jeg skrive nå? HJELP, SÅ STOR JEG HAR BLITT! Nå er jeg ikke tenåring lenger. Jeg kan ikke unskylde det rotete rommet mitt med at det er et tenåringsrom. Jeg kan ikke unskylde sjokoladespisinga mi med at jeg er tenåring. Jeg kan ikke dagdrømme meg bort og unksylde meg med at jeg egentlig ikke er så veldig stor. For jeg er det. Jeg er ganske stor. Og voksen. Og det er nye forventninger til meg. Hvis folk spør meg "Hvor gammel er du?" og jeg sier "19", så skaper kanskje ikke det de samme forventningene og den samme ansvarsbevisthetsforutinntattheten overfor meg som hvis jeg sier "20". Det er noe helt annet. Men det er jo også helt naturlig. Jeg mener... Det er jo mye bedre å bli 20 enn å bli... ja, du vet... død. Så jeg er fornøyd med å være 20 år og 2 dager i dag. Det er fint. Da kan jeg oppleve nye ting. Hurra! Juletiden er litt skvist opp i bursdagen min. Det er ganske stressende. Men også koselig, for da har liksom alle pynta husene sine med stjerner og nisser og lys, bare for meg^^ Og snøen og det blå mørket pakker alt så nydelig sammen. Jeg synes verden er vakker når jeg har bursdag, så da kan det vel ikke være så farlig :)
Kos

Tenketid

"Would you destroy something perfect in order to make it beautiful?"

For et spørsmål! Ah, sorry for at jeg gjør dette til en litt MCR-specials blogg :P Men akkurat nå er det MCr jeg tenker på, faktisk, så da blir det bare sånn. Men spørsmålet var ikke så værst, syns jeg.
Kos

My Chemical Romance

Jeg har sett på meg selv som en My Chemical Romance-fan siden tiende klasse. Men jeg hadde faktisk ikke følt noe stort behov for å finne ut noe om bandmedlemmene, annet enn at Gerard Way er kjempekjekk. Men, for sånn ca en måned siden, eller kanskje litt lenger siden, jeg husker ikke, fant jeg ut at de kommer med et nytt album nå i november! De har ikke gitt ut noe nytt album siden jeg gikk i tiendeklasse, da The Black Parade kom ut, så det er en ganske stor ting for meg. Det første albumet de gir ut mens jeg er fan! :D Dette fikk meg faktisk til å bli litt mer engasjert i bandet igjen. Jeg hadde blitt engasjert hver gang jeg fikk kjøpt et av albumene deres, men nå begynte jeg virkelig å høre på musikken deres på nytt, sjekke ut hvem gutta i bandet virkelig er, og se på intervjuer med dem osv. Og i løpet av denne nostalgiske prosessen, ble jeg oppmerksom på en interessant ting. Det poppet plutselig opp et spesielt minne i hjernen min:

Jeg og Liv går ned en av trappene i skolebygget på Skøyenåsen skole. Jeg har mp3-spilleren min fremme, og hun spør om hun kan få se på den. Hun får den, og ser igjennom den, og plutselig sier hun "oi, du har You Know What They Do To Guys Like Us In Prisson som mest spilte sang!" Jeg lo og sa "Har jeg?", også begynte vi å snakke videre om ting jeg ikke husker nå. Men nå i ettertid kan jeg greie å forstå hva det Liv påpekte da faktisk betyr.

Jeg hadde egentlig ikke hørt så mye på musikk før jeg fikk meg mp3-spiller i niendeklasse. You Know What They Do To Guys Like Us In Prisson var den første MCR-sangen jeg fikk høre, og i begynnelsen, den eneste sangen jeg hadde på mp3-spilleren min av dem, og da jeg fikk den, spratt den plutselig opp som mest avspilte sang hos meg. Jeg konkluderer dette med at MCR var bandet som virkelig vekket min lidenskap til musikk. Min glede til musikk. De var det bandet som virkelig har, når jeg ser tilbake på livet mitt, trøstet meg mange ganger og klart å sette ord på mange følelser inni meg som jeg selv syns er vanskelige å uttrykke. De har vekket trangen i meg og gleden i meg over å kunne uttrykke og skape musikk.

Jeg har sett eksempler på fans som har skrevet på T-skjorter og uttrykkt på blogger og i YouTube-filmer at "My Chemical Romance saved my life". Jeg kan ikke akkurat si at de har hindret meg fra å kutte pulsåra, men de har i hvert fall hjulpet meg til å finne meg selv. Uten dem hadde jeg kanskje aldri begynt å forstå den delen av meg som elsker nagler og rock og crazy klær og sære greier, så uten dem hadde jeg kanskje gått glipp av noe av det beste ved meg selv. Så på en måte kan jeg jo si at de har reddet meg.

Her er et eksempel på deres gamle, teatralske uttrykk, som jeg falt helt pladask for:
Helena

Her er en smakebit på det nye albumet (introen er litt rar :P):
Na, Na Na Na, Na Na Na, Na Na Na Na Na

And in the end... something special I found just now myself:
The World Is Ugly
They move me to tears...

Føler jeg er veldig i ustabilt hummør akkurat nå. Hm... nå er det lenge siden jeg har skrevet her altså! Jeg prøver å holde oppe et tappert fjes, eller "keep a brave face" som de sier på engelsk. Hører på "In Your Shadow I Can Shine" akkurat nå, så det forklarer jo kanskje alt. I skyggen av en drøm...

Men uff! nå må jeg skjerpe meg litt. I helgen var jeg på slektstreff/60årslag hos pappas fetter i Danmark. Veldig koselig! Masse mennesker, og jeg har jo den lille skrekken min for å gå inn i en stor mengde mennesker og liksom skulle snakke og smile og være så åpen. Jeg forstår den ikke helt. men det gikk bedre enn jeg hadde forventet. Og ved bordet satt jeg ganske nærme Anja, noe som var fint, og forran meg satt en av tremeningene mine. Det var faktisk veldig koselig. Gøy å bli kjent med flere folk i slekta. Jeg har liksom alltid tenkt på familien min som liten. En liten familie med stor kjærlighet. Men vi er jo egentlig ganske mange da... sånn hvis du tenker på alle som faktisk hører til i den.

I feel so alive, and I think I can fly. Can we pretend that airplanes in the night sky's like shooting start? You see my soul, I'm a nightmare. I'm crashing down. If I had you, life would be a party, it'd be extacy. Somehow I've found a way to get lost in you. What am I supposed to say when I'm all choked up, and you're okay.

Sangene bare surrer rundt i hodet mitt og skriker akkurat nå. Hm.. hørtes veldig emo ut :P Jeg bare skrev akkurat det jeg følte for akkurat nå. Har sittet inne i hele dag og skrevet engelskanalyse av "Dead Man's Shoes". Gjett om jeg fant ut mye rart om den som jeg ikke visste at jeg visste! :P Når man bare begynner å tenke, så skjer det mye^^

Kjapt innspill

I dag opplevde jeg en situasjon hvor jeg virkelig skulle ønske jeg var en vampyr! Jeg hadde kjøpt en sjokolademelkkartong på vei hjem fra jobb, men mens jeg sitter på bussen og tar den frem, ser jeg plutselig at denne ene kartongen jeg presterte å ta var den uten et sugerør festet på seg! :( Needtuuur! Også hadde jeg ingen hoggtenner å stikke neddi det lille plastikkdekkede hullet for å suge i meg sjokolademelken. Så den ligger nå i kjøleskape og venter på den nærmeste anledningen jeg finner til å drikek den. Når blir det mån tro? Hvem vet... Where were my fangs when I needed them? :[

Placebo

Bare en kort greie nå før jeg legger meg: Jeg elsker Placebo. De er et fantastisk, eksentrisk band som spiller på alle mine følelser. Måten de bruker instrumentene på, og soundet de lager er ekstremt deilig å høre på. De har så utrolig mye musikk å høre på, ettersom de har gitt ut 6 studioalbum, og når de gir ut en CD med live-opptredner er det også alltid noen bonustracks fra tidligere singler med, og det er også en del forskjellig å velge mellom. Jeg føler at om jeg ikke hadde hatt dem, hadde jeg vært en helt annen person. De fungerer som terapi for meg, faktisk. Jeg er jo et følelsesmenneske, og når jeg hører på dem, henter de frem følelsene inni meg og får dem til å leve. De triste følelsene, men også de gode. Placebo klarer å hente frem glede hos meg de gangene jeg er trist, og egentlig bare vil være helt alene og lukket. De åpner meg. Noe som er veldig spesielt med dem, er at de har mange sanger jeg elsker, men de har også noen sanger som jeg egentlig også hater. Som bringer frem avsky i meg, samtidig som det er noe ved dem jeg liker. Det er oftest tekstene som bringer frem de negative følelsene. Og det er veldig spesielt: at ett band kan spille på absolutt alle følelsesstrengene mine. Hele veien fra glede, sorg, sinne, melankoli og alt annet. De er et helt spesielt band, og jeg elsker dem.



Noen (få) eksempler på musikken deres:

Every You, Every Me

Wouldn't it be Good

Bright Lights

36 Degrees

Burger Queen

Protege Moi

Nancy Boy

Drag

Anonymous

Ringht now I just felt like I needed a place to be painfully honest. My heart is longign for The One. And watching "Pride and Predudice" does not help. Good night my friend. I will find a way to sooth my heart I think. I hope. I'm being melodramatic.

Tiger in the night

Nå i dag har jeg hatt en såkalt joggebuksedag. Raaart. Det er noe jeg ikke er vandt til, og det ser ikke helt ut til at det paser meg. Hm... det er ikke så mye det å gå rundt i joggebukse, som det å gå rundt i joggebukse og ikke gjøre noe spesielt. Jeg har sett på film og slappet av i hele dag. Det har regnet ute, så sånn sett har jeg ikke dårlig samvgittighet. Men kanskje jeg kunne ha brukt tiden min på å tegne, lese, skrive eller noe sånt? Vel... jeg tror det var det jeg gikk rundt og savnet, men jeg hadde jo på forhånd bestemt meg for å ha en ikke-gjøre-noe-spesielt-dag i dag, og jeg syns jeg har klart det ganske godt. I morgen blir det litt mer action tror jeg, og da er det jo skole dagen etter også. Men akkurat nå nyter jeg mørket utenfor vindusruten, og stillheten inni huset ettersom alle har gått og lagt seg utenom meg. Hehe. Jeg tror jeg begynner å klare denne nye hverdagen ganske godt, og det føles egentlig som om jeg nettopp har startet, og samtidig som om det er en evighet siden det var sommerferie og jeg var på sommerleir med ekstremt kule folk. Savner det veldig kjenner jeg. Men det er jo sunt å komme inn i et nytt miljø og bli kjent med nye folk. Og heldigvis er jeg ikke ordentlig universitetsstudent enda. God natt alle sammen! Sender en tanke til Fredrik i øst, Maria i nord og morten i nord, og alle de som er her i tigerstaden med meg. Raaawr...

Det som er bra med fotball

I går var jeg vitne til det som er bra med fotball. Jeg var ute og gikk tur med hunden i det deilige været, og jeg hørte på musikk ganske lavt, ettersom jeg hadde en forferdelig langvarig hodepine. I det jeg nærmet meg trasoppbanen, hørte jeg noen rope og le og noen fløytelyder, og jeg tenkte: å, det er fotballkamp der. Usj... jaja, ikke så rart, det er jo fint vær. Også så jeg for meg store gutter som løp rundt etter ballen i en sånn desperat og alvorlig jakt, som liksom betydde alt for dem. Men da jeg kom opp den bittelille bakken og forbi trærne som sperret utsikten min til banen, åpnet et fantastisk syn seg for meg. Hele trasoppbanen var dekket av småbarn og foreldre og venner som hadde det kjempegøy sammen. Ungene løp rundt i alt for store drakter, på flere små baner og sparket ballen og lo. Voksne sto rundt og snakket og lo og tok bilder og spiste mat sammen. Det virket som om de haddde fått plass til hele bydelen nede på den lille idrettsbanen. Utrolig koselig. Og der og da forsto jeg hva de mener de som snakker om at fotball samler og gir glede. Jeg mener: det er jo så utrolig lett å glemme når du ser på de bortsjemte guttungene som spiller fotball på tv og som filmer og spenner bein på hverandre og blir sure for at de blir idømt en feil, og ike minst det at alle som spiller ikke spiller for gleden og fellesskapets skyld, men for pengene de får. Klart, de store kampene samler kanskje et helt land sammen, men det ligger så mye rart der som liksom grumser til de edle idealene.

Vel ja... det er det jeg bare ville si. Akkurat nå nyter jeg en hodepinefri tilværelse, etter sånn ca 24 timer med hodepine. Nå skal jeg snart av gårde til skolen og ha matte. Og jeg føler at livet går fra meg fordi jeg har en eller annen rar sperre inni meg mot å skaffe meg jobb, og føler meg også k\ganske lav på energi. Huff... menmen.

Appelsinkake

Nå har jeg gått igjennom en hel uke med skole på bjørknes. Tiden går ganske fort. Nå fremover skal jeg ha mye selvstudium, og det tar jeg som en deilig utfordring. tror noe av det jeg har manglet er mligheten til å stole på min egen konsentrasjon, og kanskje er det derfor jeg har slitt sån med den? Vet ikke, men vi får se hva som skjer fremover. I dag er det siste dagen i August. Wow, det har gått fort :( Men samtidig føles det som en evighet siden 1 august. Hvor var jeg da? Oi, jeg var jo fortsatt i Sverige! Og det var over en uke til sommerleiren skulle starte... Og sommerleir føles som kjempelenge siden. Trist... Men uansett: Det er siste sommerdagen i dag! I går hang jeg med Aleksandra i frognerparken og vi spiste druer, og så spiste vi is på veien hjem! Utrolig digg. Utrolig koselig. Det løftet hummøret mitt ganske så mye. Slutten av denne sommeren har vært litt slitsom, men nå føler jeg virkelig at jeg har fått energi til å jobbe og gjøre en innsats. Jeg har fått utdelt en sjanse til på å rette opp karaktersnittet mitt, og nå skal jeg få det til. Yey. Jeg føler at jeg virkelig vokser opp nå. Og det er litt skummelt. Men samtidig blir jeg jo ikek bare kasta ut i verden helt alene og hjelpeløs da... Det går litt trinn for trinn, denne prosessen. Jeg har jo ikke starta på universitetet enda, så jeg føler meg ikke sååå stor :P

Agh, jeg er så oppslukt av boka jeg leser for tiden. Det er så sykt spennende akkurat der jeg er nå, så tror atr jeg kommer til å lese den ut i kveld. Det er jo bare to og ett halvt kapittel igjen... Og så skal jeg begynne på den engelskboka vi har fått i oppgave å lese i engelsk. Den hørtes litt søt ut, så gleder meg egentlig. Life og Pi heter den.

Sånn ellers så bare går jeg rundt og tenker og hører på musikk, og har noen søte, små, rosa skyer svirrende oppe i hodet. det er jo gøy. Også gleder jeg meg til å høre fra Fredrik, som har reist av gårde til Filipinene! Også gleder jeg meg til å få bandprosjektet ordentlig i gang. det blir kjempegøy! AK og jeg er et bra team ^^ Sang er herlig, så når jeg kan fylle noe av hverdagen min med det, blir alt bedre.
Ha en god kveld verden, nå skal jeg gå og legge glasur på appelsinkaka jeg har laget, og servere den til resten av familien.
Kos

Underbevisstheten min og meg var på byen i dag

I dag tok jeg meg en bytur. Hadde regnet med at det skulle bli en våt bytur, som i regntung. Det ble det altså ikke noe av, sola skrudde seg på. Så deilig! Jeg fant veien til Bjørknes privatskole, kjøpte noen få (og tunge!) bøker, og deretter gikk jeg ned til Karl Johan fra majorstua, og der satte jeg meg på en benk under kastanjetrærne, med spikersuppa i ryggen, og nøt en smoothie fra Deli de luca (som var overraskende mye bedre enn jeg hadde forventet). Utrolig koselig.

Men hva var det egentlig jeg skulle snakke om...? Jo, det var det jo. Spol litt tilbake. Jeg fant veien til Bjørkne-... nei, ikke så langt! Jeg gikk ned til karl Johan fra majorstua (ja det var bedre), og på veien passerte jeg jo selvfølgelig Kaffebrenneriet som ligger rett overfor Litteraturhuset. På en stol utenfor, rørende i noe som så ut som en kopp kakao uten krem, satt det en japansk mann med en trillekoffert ved siden av seg. Jeg smilte, og gikk videre. Da jeg kom til et veikryss litt lengre nede, kastet jeg et blikk på Litteraturhuset, og en tanke poppet opp i hodet på meg fra et sted i underbevisstheten: Å, var det ikke i dag og i morgen at Haruki Murakami skulle komme til Litteraturhuset for å holde foredrag? Fullstappede foredrag? Jo, så gøy at jeg er her i nærheten av Litteraturhuset når han k-...! Wow, var det nettopp Haruki Murakami jeg passerte, sittende på Kaffebrenneriet? :O Kult! Også jeg som ikke sa hei! *sukk* Hehe, jaja. Han så fredfull ut der han satt. Underbevisstheten min har virkelig jobbet for meg i dag. Legger merke til den ene, spesielle japanske turisten, og så tidligere fikk den meg til å gå fra majorstua i stedet for å ta t-banen, slik jeg trodde jeg ville, og så fant jeg plutselig ut at pappa jo hadde bedt meg om å gå innom en knappebutikk, og når jeg tenkte meg om der jeg gikk, så var jeg jo på vei til akkurat den butikken, uten at jeg hadde tenkt over det selv. Yey. Stilig!

Det er litt morsomt (og kanskje en smule stress) å merke at timeplanen min hoper seg opp igjen, slik den pleide å gjøre før. Hverdagen kommer tilbake. Og nå starter hele resten av livet mitt. Klar, ferdig, gå.

Søte kumlokk

Nå er det litt lenge siden jeg har skrevet her altså! Det er også første dagen hjemme igjen etter leir. Det føles veldig rart å være hjemme, for før leiren hadde vi bare vært hjemme i 2 dager, og så var det av gårde, og før det hadde vi vært i Sverige i fem og en halv uke. (Med vi mener jeg jo selvfølgelig Anja og meg :P) Sommerleir er et eventyr. Et godt sted å være. En deilig opplevelse. Jeg kom til leiren med ambisjoner om å være en leder som kunne være til stede for deltakerne og bety noe for dem. Hm... Tror jeg kanskje innfridde, litt i hvert fall. Jeg hadde noen andre tanker i hodet også, men med dem gikk det ikke så veldig bra. Det ØSregna da vi var på vei hjem til Oslo(ikke at det hadde noe med de andre tankene å gjøre), og i Oslo også, faktisk. Anja og jeg dro koffertene våre med oss de 300 metrene fra t-banestasjonen til huset vårt, og slap i hvertfall å gå rundt i regnet nede i sentrum, siden vi gikk av toget på Oslo S. Da vi kom ut fra t-banen bare dryppet det litt, men de siste femten metrene bort til huset, skrudde dusjen seg på for fullt, og håret mitt ble veldig krøllete etterpå, da det hadde tørka. Boka mi fikk også litt krøllete sider, selv om den lå gjemt inni soveposeposen. Nå vel... ikke noe stort problem egentlig. Deilig sommerregn.

I dag har jeg vært i byen og kjent på den stekende sola, pluss at jeg venta i rundt 15 minutter på trafikanten for at kølappnummeret skulle stige fra 495 til 509. På t-banen på vei hjem igjen så jeg et kumlokk på en av uteperrongene t-banen stoppet på, og på det sto det 1990, og i en ring lengre innpå sto det 1992. Yey. Små, koselige detaljer. Jeg kjøpte meg katteørehårspenner på Neo Tokyo, og da jeg dro innom tveitasenteret for å kjøpe is til i kveld, måtte jeg jo seff kjøpe Phish Food!(Ben n' Jerry's) :D (Ha ha ha ha ha) (og det er ikke tull, jeg lo faktisk i butikken da jeg hentet den ut av fryserskapet).

Nå venter en hverdag med fag forran meg igjen. Lese-bøker-fag, liksom. Hjelp. Men det er jo det jeg vil. Jeg vil bli til noe. Det er bare litt skummelt å være usikker på om det du prøver å få til, virkelig er det du aller helst vil. For jeg føler at jeg kanskje heller ville ha satset på... jeg vet ikke...Sang? Men... Mæh! Dette skal jeg finne ut av.

Munnspillopplevelsen

På onsdag skjedde det noe spesielt. Da opplevde jeg et av mine mest bemerkningsverdige litteraturopplevelser. Jeg sto og ventet på bussen etter at jeg hadde sluttet på jobb. Jeg hadde rundt tjue minutters venting forran meg, så jeg sto og leste innspurten av Vindens Skygge, som er en av mine yndlingsromaner, og dette var ca tredje gang jeg leser den. Jeg står der altså og leser, sola er god og varm og jeg har god tid. Så, etter en god stunds intensiv lesing, kommer det en fyr gående fra ett av husene like ved siden av busstasjonen, som altså også skal ta bussen. Han har musikk på øret, det har ikke jeg, ettersom iPoden min hadde gått tom for batteri. Nå leser jeg om hvordan barndomsvennene Miquel og Julián møtes for første gang på rundt tjue år, og går på en kafé og prater sammen. Julián er ettersøkt av en gal politiinepektør, og plutselig blir de var tre misstenksomme, gråe gabardinfrakker som kommer inn på kaféen og setter seg rett i nærheten av dem.[Dette innlegget inneholder spoiler for hva som skjer med en av karakterene] Miquel ber om å få passet og papirene til Julián, og akkurat da må jeg plutselig se litt opp fra boksidene, for igjennom den hverdagslige stillheten på bussholdeplassen pipler det plutselig frem en munnspillmelodi. Fyren som sto ved siden av meg hadde bare sånn helt tilfeldigvis dradd frem et munnspill, og spilte på det! Jeg fortsatte å lese, og merket hvordan han spilte en melankolsk melodi, som hadde visse likhetstrekk med You Raise Me Up, samme toneart eller noe, og noe likt i melodien, og så vender jeg tilbake til historien med den melodistemningen i bakgrunnen, og leser om hvordan Miquel møter de tre politimennene, skyter to av dem, og blir selv skutt ned av den tredje, mens Julián, hans kjære barndomsvenn, flykter. Han redder livet hans, og dør selv der på kaféen, med en kule rett i hjertet. Den såre stemningen i både boka og munnspillmelodien harmoniserte ekstremt godt, og da jeg var ferdig med å lese det avsnittet, som også var slutten av kapitlet, og så opp på blomstene som vaiet salig i vindenrundt meg, var det så vidt jeg ikke felte en tåre(Miquel er en av yndlingskarakterene mine i boka). Munnspillmelodien stoppet også, like etter at jeg hadde lest siste setning, og begynte etter en liten pause på et noe mer lystbetont spill. Dette var et ganske magisk øyeblikk i hverdagen min, som jeg kan takke den ukjente fyren fullt og helt for. Jeg er ham veldig taknemlig!

Naglesjokk

Hm... Nå har jeg altså innsett det jeg også. Nagler har blitt trendy. De selger det jo over alt. På Glitter(et nostalgisk pust fra fortiden, da du kunne finne mye forskjellig kult rock merch der *sukk*), HM og Cubus, ja til og med på LINDEX!:O Hva skjer? Jeg mener: jeg elsker nagler. Det er pent, det er kult, det er tøfft, det er digg! Men betyr det at en trendgurudame plutselig skal titte frem fra den bredbremmede solhatten sin, rette på tightsen og de latterlig gigantiske Diorsolbrillene sine og si at: ok jenter! Nå skal alle bruke nagler, for jeg bestemmer det! Jeg skal jo ikke nekte folk å bruke ting de liker, for all del! Jeg er bare ganske imot hele den motetrend-greia. Beklager. Jeg syns bare at folk skal bruke klær og smykker bare fordi de liker dem og de syns disse tingene reflekterer dem som personer, slik de vil fremstå for verden. Jeg syns, personlig, det ville virket ganske meningsløst å fremstå som et moteskall, konstruert av noen rike, høyt profilerte personer som du aldri har møtt eller kommer til å møte. Grunnen til at jeg tar opp dette med mote og slaver og sånn, er nok sikkert fordi dette fenomenet nå rammer naglene, mine kjære stiltrekk som lokker tankene henn på en av mine lidenskaper: rock. Når noe som står meg så nært, blir angrepet av dette konseptet som jeg ikke liker, blir jeg litt trist, men samtidig kan jeg vel ikke gjøre noe med det. Når jeg tenker videre, så kommer det kanskje noe godt ut av dette også... Nå kan jeg i hvert fall kjøpe nagler over alt, mye billigere enn ellers!^^ Så, jeg tror nok jeg kommer til å overleve, de få månedene nagler vil forbli trendy. Og da er det i hvert fall ikke synn på meg, for det er ikke jeg som må bytte ut garderoben min på slaget fra moteguruens stoppeklokke. Men det finnes sikkert noen som liker det, og som føler at det er noe som passer for dem. Det er jo helt opp til hver enkelt person å leve som de vil, og det respekterer jeg.

Lengter etter den musikken

Huff, jeg tror jeg har blitt solbrendt i kinnene. *sukk* Men nå har jeg lært. Bruker faktor 50 i ansiktet :P Det skal bli deilig å sove nå i helgen, få hvilt ut etter så mange dager med å stå opp halv seks... Men det har vært en fantastisk opplevelse å jobbe! Koselige folk og ekstremt søte barn :)Jeg merker hvordan det å jobbe (litt, for jeg har ikke akkurat jobbet så ekstremt mye) har hjulpet meg til å forstå mer av hvordan hverdagen faktisk er for folk. Sånn når man er voksen og jobber. Da går fort hele dagen med på jobben, og så er du så sliten når du kommer hjem at det er vanskelig å begynne og rydde rundt hjemme etterpå. Og lage mat! Men sånne er det for de fleste. Men, når dette er et faktum, burde jo jobben i så fall være noe du elsker å drive med og som du har en brennende lidenskap for. Og jeg tror det er det jeg lengter etter å finne. Finne det jeg virkelig brenner for. Det er vel musikk. Og følelser, og det å være noe for andre kankskje? Har jo lyst til å utgjøre en forskjel i folks liv. Og jeg forstår at det er noe man må bruke jobben sin til hvis man skal orke å gjøre det! I hvert fall føles det sånn nå, men hvem vet...?
Jeg er klar for å finne ut mer om hva jeg skal bli når jeg blir stor^^
Kos

Sommervarm forvirrelse

Det er varmt ute og sola skinner. Jeg tok heldigvis på meg oppbretta jeans i dag, så jeg slapp å svette i hjel på jobben. Puh. Men glemte solkrem da :P Nå for tiden begynner jeg å bli trøtt halv ni, og legger meg nærmere ti, halv elve. Det er kjempetidlig! Men det er jo fordi jeg må stå opp kl halv seks! *sukk* Vel... søvn er ikke så farlig tross alt. Man kan være våken uten å sove så sykt mye også da.. Er det bare meg, eller skriver jeg veldig dårlig akkurat nå? Tror grunnen kanskje er at jeg er veldig forvirra. Jeg forstår ikke meg selv, noe som kanskje ikke er så ulikt meg, men i dette tilfellet forstår jeg ikke noe etter en lang strund med tenking heller. Og tiden løper fra meg, fordi dagen nesten er over når jeg kommer hjem fra jobb :P Jeg har funnet ut at jeg er midt inni en liten pauseperiode. men fra hva? Vel... det fionner du ut om du spør meg :P
Song quote for describing... something: "Can you add color inside these lines!?"
Jeg leser en bok som jeg har lest flere ganger før. Jeg spiser sjokolade. Jeg hører på den nye CD-en min om igjen og om igjen. Jeg er ganske fornøyd med livet mitt, sånn rent bortsett fra noe. Men det skulle jo bare mangle. Dette ble et litt for generellt innlegg, så tror jeg stopper her...
kos

Lite penger

Akkurat nå skulle jeg ønske at bussturen til jobben ikke kosta 30 kr én vei... Det har nemlig bankkontoen min ikke så godt av. jaja. Det ordner seg. Det er i hvert fall fantastisk for meg å få ha en jobb. Og barna er kjempesøte. Merker at jeg begynner å knytte meg til dem. Og her sitter jeg og skriver dette i stedet for å legge meg! Jeg må jo få meg søvn. Men, for å sitere en jeg kjenner: Menneskekroppen kan utrette de utroligste ting selv om man ikke får sove kjempemye(noe i den duren i hvert fall). Jeg klarer ikke å nyse uten å lukke øynene. Jeg klarer heller nesten ikke leve uten å være forelsket. I hvert fall ikke uten å føle. Selv om det jo var en liten periode av livet mitt for en god stund siden(klarer ikke huske helt når) hvor jeg faktisk følte meg litt uten følelser. At jeg hadde hatt alt for mye av dem, og de bare forsvant for en liten stund. Men de er tilbake nå, for full styrke! Og de gjør meg redd noen ganger. Ja, uansett... Placebo er et fantastisk band. Jeg elsker dem fordi de laget musikk som trøster meg, mater melankolien min, gjør meg glad, gir meg frysninger, får meg til å føle svak avsky, får meg til å le, får meg til å gråte, bærer meg igjennom mange ting. Det er nettopp det musikk gjør meed meg. God musikk altså. Lidenskapen min for den er stor. Og jeg håper og ønsker at jeg kan klare å lage noe fylt av lidenskap og følelser som kan trøste eller hjelpe andre. Det er noe som det hadde vært fantastisk å oppleve. Hva er det jeg vil med livet mitt? Jeg tror jeg vil påvirke andre og gi dem noe. Noe viktig og som kan være til hjelp. Men hvordan? Det er det jeg ikke helt vet enda.

Jeg har vært fisk i dag siden jeg kom hjem fra jobb

Hei.
Jeg er hyper akkurat nå. Bare så du vet det! Jeg trives veldig godt på jobben! Barna er søte og de andre som jobber der er veldig koselige^^ det eneste jeg frykter er at jeg begynner å snakke til alle med litt av det samme tonefallet og noen av de samme spørsmålene som de jeg bruker når jeg snakker med barna! Men egentlig tror jeg det er mest noe bare jeg merker, og ikke så veldig markant... Jeg har vært hyper i dag siden jeg kom hjem fra jobb. Altså... ikke fordi jeg kom hjem fra jobb, men etter at jeg kom hjem fra jobb! Og tror grunnen kanskje er at jeg har drukket kaffe til frokost hver morgen de siste dagene, for å ha mer energi til dagens gjøremål! (grunnen til fisk i overskriften er at jeg fikk det ordet i hodet før jeg skulle skrive tittelen, og så ble det bare sånn!) Nå skal jeg legge meg. Gleder meg til i morgen!!!! Jeg er glad! Jeg er veldig fornøyd med livet akkurat i dag. I natt våknet jeg nesten hvert 10 minutt omtrendt hele natta av at jeg trodde det var barnehagebarn rundt om kring i rommet mitt og i senga mi som jeg måtte passe på og snakke med, og at det ikke var bra for meg å sovne, sånn egentlig. Hjernen min er veldig rar når jeg er trøtt og egentlig sover. :P
Jaja, god natt. jeg skal legge meg om noen minutter ass!
kos

Akkurat nå i dag

Jeg ville bare skrive noen få ord. Livet er litt stressende og rart akkurat nå. Føler meg kanskje litt håpløs, og kanskje mer enn litt. Og føler at det beste hadde vært å ikke tenke så mye på en del ting, men klarer ikke la vær, for jeg bare er sånn. Men været er fantastisk ute! Og jeg har fantastiske venner! Så jeg skal nok klare meg. Må bare dra hodet litt ut av skyene kanskje?

Nå igjen, dette føles som gamledager

Hei på deg! Nå er jeg sånn ca ferdig med den store rydde-og-pakke-ut-prosessen etter Rønningen. Wow... det stakk litt i hjertet da jeg skrev inn "ETTER Rønningen"... *sukk* jaja. Men vet du hva som har skjedd igjen? Nå har jeg igjen begynt å sett meg litt ved skrivebordet mitt, og sett litt på tegningene som sakte svinner henn, og alle de irriterende småtingene som ligger der og som jeg egentlig vil kaste, men egentlig ikke klarer å kaste, og så måtte jeg jo selvfølgelig skru på lyset, for det blir jo litt kjipt å sitte der i mørket! Men her en dag, for noen dager siden altså, skrudde jeg på den gode, gamle skrivebordslampa mi, og akkurat som for en god stund siden, begynte det å surre og skrape inni den! Den har begynt på'n igjen! Du husker kanskje jeg skrev om det fenomenet for en tid tilbake? Jeg gjorde faktisk det. Og det ble litt flash back følelse da jeg skrudde på lampa ass... Lyden er derfor faktisk littebittegranne koselig, selv om den er slitsom å høre på over tid... :)

Jeg er hjemme. Jeg har ikke greid å lese igjennom minneboka en eneste gang uten å begynne å grine. Jeg søker på jobber som en gal, og var faktisk på mitt første intervju i dag! Yey! Men det føles egentlig ikke som om jeg har sommerferie. Jeg er ganske stressa faktisk. Og jeg hadde ikke følelsen av å bli frigjort og sluppet ut i sommerferien, mer følelsen av å bli dradd ut av den koselige, lune, deilige hula og falle ut i "den virkelige verdens" asfalt og regn. Ja, litt rart det der... Men jeg klarer meg. Har spist litt is for å få opp stemningen ^^
Kos

Post Scriptum:
Og grunnen til at jeg kunne sitte ved skrivebordet og se på tegningene på bordplaten, var at jeg nettopp har ryddet der! her er et bilde av CD-ene mine, som nå har fått ny plass på skrivebordet! Wow...

Åh, i dag igjen er det sol ute! Var på sykkeltur i sta, sånn ca 50 minutter eller noe. Det er så utrolig kosleig å suse rundt i sola og kjenne hvordan musklene jobber, og lukte på blomstene og gresset og vannet og asfalten. Det er fantastisk!
Hvorfor er det sånn at man ofte har så sykt ekstreme drømmer? I natt var drømmen min veldig rar. Drømte om flere forskjellige gutter, som jeg vet hvem er og kjenner, og den ene møtte jeg og snakket med og vi diskuterte hvordan han alltid hadde blitt så mye høyere hver gang vi møtes, og at det var så gøy! Og han andre sendte meg en sms hvor han skrev at han likte meg og jeg var så... deilig... eller noe sånt. Men det var ektremt livaktig. Rart. Og så kommer den virkelig crazy delen av drømmen... Drømte at jeg skulle lage mat, og at jeg bare tok middagsrester, la det på en tallerken og satte det i micro-en. Men så kikket jeg inn der og fikk panikk, fordi jeg hadde lagt iPoden oppå maten på tallærkenen! Jeg åpnet døra og snappet iPoden ut, men det var for sent, fordi svartfargen hadde begynt å smelte vekk som gummi, og den var helt fullstendig ødelagt! Og jeg fikk panikk. Hvordan skulle jeg ha råd til en ny!? (Denne situasjonen kjentes 100& ekte, hjelp!) Heldig vis våknet jeg opp :P(fikk man ikke vite på barneskolen at man aldri skulle avslutte en novelle sånn?)
Nå skal jeg rydde ferdig rommet mitt! Litt ensomt og stille er det jo uten rønnerne mine, menmen. Det var i hvert fall utrolig koselig i bursdagen til Pia i går! (og ja, jeg kom meg trygt hjem på sykkel ^^)
kos

Ny pc

Ok, nå er jeg irritert! Jeg Gikk inn på hotmail i dag for å lese e-posten min, og etter at jeg var ferdig med det, logget jeg av. Da dukket jo selvfølgelig msn.com opp, og øynene mine falt på den tilsynelatende litt underholdene tittelen: De 20 dårligste musikksjangrene(eller noe i den dur). Greit, tenkte jeg. La oss sjekke den litt ut da... :) De starta med å kritisere boyband for å være løynere som bare synger det de synger og kler seg slik de kler seg for å komme i buksene på jentefans backstage. Tja... kanskje litt ekstremt, men jeg er ikke personen til å diskutere boyband, for det ligger litt utenfor mitt interessefelt. Jeg beveget meg videre gjennom Eurodisco og James Blunt (er han en egen musikksjanger...?) Og plutselig dukket "Kristenrock" opp! Jeg tenkte: okey... spennende :P Hva har de å si om kristenrocken? Jeg siterer: Bare termen er en selvmotsigelse. Kristen. Rock. Neineinei! Satan spiller rock, Jesus spiller harpe. Enkel rockematte. Har du en Creed-plate i samlingen? Da vet du hva du må gjøre...
Dette er hele artikkelen, altså alt de sier om kristenrock. Og jeg ble irritert. Hva i alle dager mener de med at det er en selvmotsigelse? Rock er jo bare et spesielt lydbilde i musikken! Instrumentenes samspill og lyden de skaper har ikke noe direkte med Satan å gjøre, like mye som harpe ikke har noe direkte med Gud å gjøre! At det går an å være så korttenkt og svart-hvitt! Jeg hadde ikke hatt noe imot at de kritiserte kristenrocken, men ikke på det grunnlaget. Det er jo ikke noe grunnlag! Det eneste det er er et ønske om å rakke ned på kristenrock uten noen spesifik unnskyldning annet enn at man vil være "tøff". Det bildet som blir malt her er alt for stereotypisk til at jeg klarer å se på det som noe annet enn et lite, komisk innlegg uten særlig mening.

Huff, jeg mener ikke være så slem, men jeg ble bare veldig opprørt. Rart det der. Tittelen her påpeker (som jeg var litt for opprørt til å ta opp aller først, selv om det jo er en fantastisk gladnyhet)at jeg nettopp har fått ny pc, ettersom den gamle gikk i loop. *Sukk* Må innrømme at jeg savner XP. Så nå er det bare å se seg om etter sommerjobb, så jeg får betalt pappa tilbake! :D Nå har sommervarmen kommet og hilst på, og det har vært herlig. Det er litt stille og rart å ikke være på Rønningen med alle folka rundt meg... men jeg kommer til å overleve. Føler meg litt klar for å utvikle meg videre. Men håper jeg kan fortsette å synge også! *sukk* :)
Kos

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ

NEEEEEEEIIII!! Nei nei nei nei nei nei :( Det grufulle har skjedd! Nå har pc-en min slått seg vrang! Jeg klarer ikke skru den på, og hver gang jeg prøver går den i loop mellom å prøve og skru seg på,og å si at den ikke klarte det... *sukk* *sukk* *snufs* Jeg hadde håpet den ville holdt seg en stund til.. Me dandre ord så MÅ jeg skaffe meg sommerjobb i år. Må må må! Ellers blir jeg foruten pc! Det går jo ikke! Det er helt sinnsykt! Da er jeg fortapt, for å si det sånn. *tørketårer* (nå bruker jeg altså pc-en på skolebygget...)
Stakkars brølepc-en min... Den bare skrudde seg av av seg selv pga vifta, og så ville den ikke på igjen etter det. Huff og gru. Men men. Jeg skal nok overleve på et vis... Skal se på Norke talenter i kveld med skolen.. yey :) det er live-show og alt. Det blir sikkert gøy :)
Kos

I'm a strange girl. I like to put:
-cold water in my tea
-hot water in my orange juice
-and fruit soda in my white wine

I'm a strange girl. I eat chocolate all the time, and buy a lot of CD's. When I can.

I'm just me. And I'm strange. But I don't think that is always such a bad thing.

Tegninger

Hehe, startet nesten tittelen med en R... haha liksom. Men nok om det. I dag bestemte jeg meg for å se igjennom noen gamle tegninger fra sånn ca fem år siden og oppover, og etter å ha sett på dem, og mintes hvordan det var å tegne sem, eller kommet på at jeg hadde glemt når jeg tegna dem, tenkte jeg at det hadde vært gøy å skanne noen av dem, og så gjorde jeg det. Enkelt og greit. Og deretter tenkte jeg at det egnentlig hadde vært litt gøy å legge dem ut sånn at alle vennene mine kunne se dem, liksom... i hvert fall litt gøy. Hihi. Så gøy, altså. Men jo, jeg ville legge dem ut, og hvilket sted egner seg vel bedre enn på bloggen min? Det er jo ikke så mange som er inne på den, men allikevel... det er et koselig sted å dele personlige ting som tegninger. Dess uten klarer ikke PC-en min å laste opp bilder på facebook :P Jaja. Sånn er det. Elsker bloggen min!
Skal til tanta og onkelen min i kveld og se filmen "Tatt av vinden"! Har nettopp lest ut boka på engelsk, så det blir SPENNENDE å se filmen! Likte boka veldig godt, den er absolutt å anbefalle for alle som liker 1037 sider på engelsk. Eldre engelsk. Vel, uansett... her er tegningene:

Oi

I dag prøvde jeg å komme meg inn på bloggen min, men så sto det plutselig at den ikke fantes på blogspot! Jeg hadde altså glemt min egen blogg-URL. Wow. Nå var det på tide å stikke innom. Pay my respects liksom. Jeg sitter her en sen fredagskveld og varmer hjertet mitt med deilig musikk og håpløse drømmer som irriterer meg grenseløst. Hvordan kan man egentlig vite om noe man føler er helt ekte, sånn egentlig? Går det noen gang an å bare føle, uten å ha den minste tvil inni seg? Føler at noen av følelsene mine er forbundet med tvil rett og slett som en slags forsvarsmekanisme. Fordi jeg har blitt såret så mange ganger, tørr jeg ikke en gang prøve igjen. Men samtidig blir det jo da slik at jeg sårer meg selv med en gang jeg begynner å håpe. Jeg tar sorgene på forskudd. Det er jo egentlig bare teit.
Tror uansett jeg ikke tørr å satse. Jeg får bare gå rundt og tenke, og så overlater jeg fjernkontrollen til "ham", for å si det sånn.
... Gøsj... selvfølgelig kommer jeg ikke til å klare det. Men det er jo lov å lage seg en ønskeplan, vel? Hmh... vi får uansett se. Kanskje jeg kan overraske meg selv?
Can I drive you home, can I crash into your life. Can you fix my soul, can you break my heart tonight?"
Jadda, der har du det. Sangen jeg hører på akkurat nå. Den vil jeg ha, men vet ikke hvordan jeg skal få tak i den, utenom å kjøpe den på iTunes (det tørr jeg ikke)(så vanskelig jeg er:P)
Da var det ha det for nå. Innebandy i morgen, og sommerfugler i magen for det. Og ja, det har også litt å gjøre med at jeg har en liten gymnastikkfobi, men når det er med disse folka som jeg skal spille med i morgen, blir det nok bare supert. (... haHA! Tørt som bare det) Sommerfugler! Kyllinger! Egg! SJOKOLADE! M U S I K K! <3
Kos

dårlig tid om morgenen

I dag er det altså atter en ny dag. Det er solskinn ute, blå himmel og "Grow Old With Me"-The Postal Service spiller på mp3-en :) I dag fikk jeg plutselig en halv time mer tid enn jeg trodde, ettersom morgensamlinga var flytta til halv ti! Yey. Det var jo koselig. Og nå sitter jeg her og småstresser for å få skrevet noe før jeg må gå ned til skolebygget. Dette er en herlig tilværelse, dette livet på folkehøgskole. I helgen var jeg dåg hjemme en tur etter åpen dag-konserten på skolen, som for resten gikk kjempebra, og da savna jeg folka mine så sykt mye! Så rart, etter bare ett par timer vekk fra dem! Jaja, men sånn er det. Nå venter Tuva på meg, vi må stikke!
Kos

Konsert og forelskelse

Tenkte jeg bare skulle slenge opp en liten stemningsrapport! Her sitter jeg på hybelen og leser artikler på pc-en og hører på musikk, og åpner vinduet hver gang ovnen begynner å varme under skrivebordet. Hvorfor? For at pc-en ikke skal skru seg av! :P Det er en nydelig solnedgang utenfor! Jeg lever i konsertrus for tiden. Var på konsert på onsdag, og ruden har ikke gitt seg enda. Jeg er for resten en enda mer håpløs romantikker nå om dagen enn ellers, ja, det høres umulig ut, men det er sant. Har også nå nettopp, for ca en time siden eller noe, lagt ut en egenprodusert sang på myspace-profilen min. Jeg skrev teksten for en stund siden, og spilte den inn i går :) (Om du vil sjekke den ut er det: www.myspace.com/linnchristinaek)
Dagen har vært koselig og deilig. Nå er det snart sjarterfeber-elevkveld. Skrekk og gru! Det kan bli kaldt hvis vi må gå ut. Får vente og se hva de crazy idrett/ball og toppidrettsfolka finner på :)
Kos

feire

Nå er det ferie. Det er deilig og koselig. Endelig litt tid til å bare være sammen med familien, liksom. Det er fint. Tror jeg trenger det. Men så går jeg jo rundt og merker hvor mye jeg savner folka på Rønningen. Og så begynner hjernen min å tegne omrisset av hvordan livet kommer til å bli etter 15 mai. Kanskje. Men neeeii! Jeg skulle ønske 15 mai aldri kom! At jeg aldri skulle slutte der. Er blitt så utrolig glad i folka der. Og det å kunne bruke en hel dag på å synge og henge med venner, det er så digg! Nå må jeg jo egentlig begynne å søke og ringe og finne ut av hva jeg skal gjøre etter 15 mai. Ja, jeg har jo begynt litt da. Selvfølgelig. Det er litt rart å skrive at det egentlig er litt kjipt med ferie ass. Jeg tror dette er første gang jeg noen sinne har tenkt at jeg gleder meg til ferien er over. Og at jeg gruer meg til sommerferien! Haha, det er rart. Heier på Norge når de skal spille mot Sveits i dag!!! Heia, heia, heia, heia, heia! <3 Buksene deres er geinale! :) Nå skal vi stikke til fjelds, og kose oss med sjokolade og ski. Det blir fint, familiebånding. Sender alle mine kjære en stor feireklem og ønsker dere en god ferie. Sender også alle andre en stor ferieklem og ønsker dete en god ferie!

Tilståelsens øyeblikk nå og most hjerte

Føler meg veldig rar. Går rundt og vet at jeg bare får kortere og kortere tid til å fikse livet mitt. Samtidig er livet mitt her og nå også. Livet mitt er like mye nå nå, som det er nå når jeg har tatt min siste eksamen og er ferdig utdanna ett eller annet. Jeg tenker på en del som har med sommerjobb å gjøre. Vil for eksempel veldig gjærne jobbe i en bokhandel, men det virker ikke som om noen av bokhandlene i nærheten av hjemme trenger sommerjobb, så da må jeg eventuelt søke i byen. Ellers hadde det jo kanskje vært gøy å jobbe i dyrebutikk. Har jo erfaring med både hunder og fisk, så jeg kan være til hjelp. Jeg går også rundt og smådiskuterer med meg selv om det å sturdere psykologi virkelig er det jeg vil gjøre, eller om det bare er en illusjon. Om det er for mye jobb, om det er noe som jeg egentlig ikke har forstått hva er, og som er så mye mer annerledes enn det jeg trodde, og som da ikke egentlig passer for meg i det hele tatt!?

Sånn ellers bruker jeg en del tid på å lese. Leser "Gone With the Wind", og er på side 567, litt over halvveis altså. (Leser også manga, men nå har jeg snart lest ut alle bøkene jeg har kjøpt *snufs* sweet pain) Og når det gjelder singellivet, så kan det suge. Det kan være fint, men det kan også være kjipt. Smertefullt. Men jeg antar at et forhold kan være det samme, så hva er vel vitsen med å forandre noe? Jeg har dessuten mest sansynlig ikke muligheten til det uansett. Ørene mine suser som muslingskjell etter bandøvinga i sta. Hver gang trommisen slo på symbalene, mærka jeg at jeg mista mer og mer hørsen, og nå sitter jeg og holder meg for ørene for å gjenvinne litt av den. I morgen er det huskonsert, og det blir bra. Får bare håpe at stemmen min ikke dør, men det tviler jeg sterkt på at den gjør, selv om det føltes som om den holdt på å gjøre det etter at vi gikk igjennom sangen tre ganger på rappen i dag. Jaja.

Hvorfor må jeg være så sinnsykt kjærlighetssyk? Så teit. Jeg er bare rar og teit. Og sånn for å slenge ut litt random fakta, så syns jeg myk, halvveis grå snø ser deilig ut når man tråkker på den. Det ser ut som om den smaker godt. Jeg bruker hårspray for å holde håret nede. Jeg liker å kjøpe CD-er jeg bare har hørt og liker en eller to sanger på, bare fordi de sangene er der. Jeg bruker alt for mye penger på CD-er. Og sjokolade. Tilståelsens øyeblikk har kommet og godt folkens. Ha det.
Kos

Ta farvel med singellivet

TA FARVEL MED SINGELLIVET!

Det er det msn.no skriker til meg. Jaha, det høres vel fristende ut. Eller... nei, vet du hva? Akkurat nå har jeg faktisk slått meg til ro med at jeg ikke er forelsket i noen, og at jeg har det fint som singel akkurat nå. Det eneste negative med å være singel og ikke forelsket i noen, er vel at det føles litt ensomt. Ja, det gjør egentlig det. Men så er det vel helt egentlig slik at jeg føler meg enda mer ensom når jeg faktisk er forelsket. Så derfor er det litt fredfullt å ikke være det. Det er deilig.
Hold kjeft msn.no! Jeg blir så deprimert når jeg ser sånne store bokstaver som slæpper meg i trynet. Sier at jeg er så lite verd og så teit og så patetisk som er singel. For en forbannelse, for en skam å være singel!!

TA FARVEL MED DET PATETISKE SINGELLIVET SOM GJØR DEG ABNORMAL OG UGLESETT AV SAMFUNNET!

Nei takk. Jeg blir sint på deg, msn.no! Hvorfor gjør du dette med meg? Jeg føler at det noen ganger er litt fredfult og deilig å ikke være forelsket, fordi da slipper du å åpne hjertet ditt og bli spiddet og knust og ødelagt av en fyr. Det orker jeg ikke å oppleve så sinnsykt mange ganger. Så akkurat nå beskytter jeg meg selv. Og jeg driter langt i hva du mener om det å være singel, msn.no, fordi du har ikke rett. Det å være singel betyr å være singel. Det er ikke noe mer ved det enn det. Det betyr kunn at jeg ikke har funnet en fyr å være sammen med enda. Og nå skal jeg lage kakao, selv om jeg nesten ikke har mer kakaopulver igjen. Jeg skal sitte alene på rommet mitt og drikke kakao og høre på Placebo litt for høyt på høytalerne. Og lese en bok! Så det så! Du klarer ikke slæppe meg i trynet nå. Nå er jeg fri. Og glad.
Kos

Jeg finner meg selv fanget

Jeg finner meg selv fanget i et slikt sted hvor jeg egentlig burde gjøre noe fornuftig. Jeg burde finne ut av hvordan diverse studier og hverdagssysler utarter seg, hvilke jobbmuligheter jeg har for sommerferien, hvordan man søker seg inn på Bjørkenes og så videre og så videre. Jeg burde gjøre noe fornuftig. Men i stedet sitter jeg her i disse timene mellom undervisning og middag og bare leser bok, leser tegneserier, hører på musikk, sover eller er på facebook. Det er bortkasting av tid. Jeg kaster tiden min bort, og jeg kaster pengene mine bort på sjokolade og kjeks, i stedet for å spare spare spare, som er det jeg burde gjøre. Jeg finner meg selv fanget i et slikt sted hvor jeg egentlig burde gjøre noe fornuftig, og så ender jeg opp med å bare la tiden renne ut mellom fingrene mine. Eller, gjør jeg egentlig det? Er det ikke fint at jeg kan nyte denne tiden hvor jeg faktisk har tid til å slappe av, ettersom jeg til høsten kommer til å jobbe ganske mye? Jo, det er vel det. Men om jeg bare hadde gjort det eller det eller det i dag, så ville det blitt litt mindre stress enn om jeg måtte gjøre det om ett par uker. Og fristen for å søke på studier er snart over ("snart" som i frustrert-stressa-må-ha-god-tid-freak-med-panikkanfall-definisjonen av ordet).
Men noe som er fint for tiden, er at jeg synger sammen med band, og vi øver på Starlight -Muse. Det er kjempegøy! Føler at det går bedre enn det gjorde i fjord :D De jeg synger med er utrolig gode musikere. Jeg må bare bli frisk, slik at stemmen kan utnyttes til det fulle.

Vil ha sjokolade nå. Eller sjokoladekake. Eller iskrem. Eller sjokoladeiskrem. *sukk* Ja, det er det jeg vil ha, men har ikke så mye penger. Uhu... og burde kanskje passe litt bedre på kroppen min. Men jeg finner meg selv fanget i et sted hvor jeg ikke orker å bekymre meg. Jeg observerer og reflekterer littegrann, og så synger jeg litt og fortsetter å leve.
Kos

kjÆRlIGHet

Æsj. Kjærlighet kan være... teit. Slitsomt og grusomt smertefullt. Hjertet brenner og smelter og spiser deg helt opp. Og du føler at du er dum som våger å håpe, og dum som syns dette er så forferdelig. Hvordan kan liksom noen som helst føle noe som helst for deg? Hvorfor kan ikke noen føle noe for deg? Hvorfor kan du ikke føle noe for ham? Det er bare en masse spørsmål. En masse stikkende spørsmål.
Og allikevel lever jeg i en vidunderlig verden. Jeg bare overser det fordi det liksom gjør vondt i hjertet. Pøh. Jeg burde heller være glad Jeg burde være taknemlig og ikke kreve noe mer enn det jeg allerede har. Mitt eneste problem er at jeg lengter litt etter den personen som kan se på meg og få alt rundt meg til å virke trygt. Den personen som kan snakke med meg, holde ut med meg og være glad i meg hele tiden. Den personen som jeg kan se at det funkler i øynene på når han ser på meg, og som får magen min til å gløde deilig og hjertet til å flyte over av glede. Men selvfølgelig kan jeg vel ikke forvente at jeg bare plutselig skal finne ham akkurat i morgen, bare fordi jeg vil det. Jeg må vel være tålmodig. Tålmodig. Tålmodig. Jeg har vært det hele livet. Men jeg behøver vel bare å være det litt til da. Det ÆR vanskelig. VirkelIGHeten er så magisk som man gjør den til selv.
Kos

FHSS og siste punktum

I kveld sitter jeg på rommet mitt og tenker. Jeg har et fint rom. Med Cd-er og bøker som jeg elsker, men tidligere i dag ble rommet mitt kjedelig og trangt. Jeg orket ikke være der, jeg ville ut! Ut og henge med folk. Hehe. Har jeg blitt rammet av FHSS(FolkeHøgSkoleSyndrom)? Kanskje. Men jeg har ikke noe imot det i så fall.

Elisabeth og jeg vant over Freddy i fotballspill (det heter vel egentlig foozball eller noe sånt rart), yey! Det var digg. I morgen er det tid for skolekor og basisgruppemtøte hvor vi, om jeg ikke husker fullstendig feil, skal ha romsjekk. Jeg ligger godt an, har vaska gulvet og tørka støv bak speilet! ;). Deretter er det leksehjelp. Yey. De barna er søte, litt bråkete, men søte sånn gjevnt over. Håper ikke de andre på gruppa mi forlater meg! Håper vi slipper å være 2 stykker, for da sliter vi faktisk ganske mye, selv om det bare er 8/9 elever der.
I dag så jeg Fame i musikktimen. Hadde aldri sett den før, men den var bra. Det jeg likte best ved den var alle historiene til elevene som gikk på den skolen, og stemningen skuespillerne hadde seg imellom. Det var fasinerende. Årets første musikal er herved sett! Nå var det ett eller annet jeg ville skrive, men glemte det! Å nei, så fustrerende. Jaja. Vel... sånn ellers i livet så er jeg fullstendig hekta på manga , og serien i mitt liv er for tiden Fruits Basket (er nettopp ferdig med Death Note)! Jo, der var det! Jeg har vært på Bjørkenes sin nettsidem, og funnet frem til alle fagene jeg vil ta opp igjen. Tre fag, kanskje fire, det kommer an på om kropsøvingsfaget de tilbyr er det samme som gymen jeg hadde i tredjeklasse. Det hadde kanskje vært fint. Da kan jeg forbedre snittet en god del. Jeg vil bli psykolooog! Leser psykologi om morgenen for tiden (ok, for å ikke skryte ser jeg meg nødt til å legge til at jeg begynte med det i dag tidlig :p) Jeg har mange gode venner runt meg, og det er supert. Så Sherlock Holmes-filmen i går - DRITBRA! Og kjærligheta er som alltid vanskelig og deilig smertefull.

Nå har jeg skrevet for mye, som vanlig. Oppfatter at det passer å legge inn et siste punktum her. Jeg vil bare si at jeg flyter over at kjærlighet for mine nære og kjære nå. Jeg er glad. Jeg smiler, og soloppgangen er vakker selv om det er skyer på himmelen!! Det var det, god natt (siste punktum-->).