Placebo

Bare en kort greie nå før jeg legger meg: Jeg elsker Placebo. De er et fantastisk, eksentrisk band som spiller på alle mine følelser. Måten de bruker instrumentene på, og soundet de lager er ekstremt deilig å høre på. De har så utrolig mye musikk å høre på, ettersom de har gitt ut 6 studioalbum, og når de gir ut en CD med live-opptredner er det også alltid noen bonustracks fra tidligere singler med, og det er også en del forskjellig å velge mellom. Jeg føler at om jeg ikke hadde hatt dem, hadde jeg vært en helt annen person. De fungerer som terapi for meg, faktisk. Jeg er jo et følelsesmenneske, og når jeg hører på dem, henter de frem følelsene inni meg og får dem til å leve. De triste følelsene, men også de gode. Placebo klarer å hente frem glede hos meg de gangene jeg er trist, og egentlig bare vil være helt alene og lukket. De åpner meg. Noe som er veldig spesielt med dem, er at de har mange sanger jeg elsker, men de har også noen sanger som jeg egentlig også hater. Som bringer frem avsky i meg, samtidig som det er noe ved dem jeg liker. Det er oftest tekstene som bringer frem de negative følelsene. Og det er veldig spesielt: at ett band kan spille på absolutt alle følelsesstrengene mine. Hele veien fra glede, sorg, sinne, melankoli og alt annet. De er et helt spesielt band, og jeg elsker dem.



Noen (få) eksempler på musikken deres:

Every You, Every Me

Wouldn't it be Good

Bright Lights

36 Degrees

Burger Queen

Protege Moi

Nancy Boy

Drag

Anonymous

Ringht now I just felt like I needed a place to be painfully honest. My heart is longign for The One. And watching "Pride and Predudice" does not help. Good night my friend. I will find a way to sooth my heart I think. I hope. I'm being melodramatic.

Tiger in the night

Nå i dag har jeg hatt en såkalt joggebuksedag. Raaart. Det er noe jeg ikke er vandt til, og det ser ikke helt ut til at det paser meg. Hm... det er ikke så mye det å gå rundt i joggebukse, som det å gå rundt i joggebukse og ikke gjøre noe spesielt. Jeg har sett på film og slappet av i hele dag. Det har regnet ute, så sånn sett har jeg ikke dårlig samvgittighet. Men kanskje jeg kunne ha brukt tiden min på å tegne, lese, skrive eller noe sånt? Vel... jeg tror det var det jeg gikk rundt og savnet, men jeg hadde jo på forhånd bestemt meg for å ha en ikke-gjøre-noe-spesielt-dag i dag, og jeg syns jeg har klart det ganske godt. I morgen blir det litt mer action tror jeg, og da er det jo skole dagen etter også. Men akkurat nå nyter jeg mørket utenfor vindusruten, og stillheten inni huset ettersom alle har gått og lagt seg utenom meg. Hehe. Jeg tror jeg begynner å klare denne nye hverdagen ganske godt, og det føles egentlig som om jeg nettopp har startet, og samtidig som om det er en evighet siden det var sommerferie og jeg var på sommerleir med ekstremt kule folk. Savner det veldig kjenner jeg. Men det er jo sunt å komme inn i et nytt miljø og bli kjent med nye folk. Og heldigvis er jeg ikke ordentlig universitetsstudent enda. God natt alle sammen! Sender en tanke til Fredrik i øst, Maria i nord og morten i nord, og alle de som er her i tigerstaden med meg. Raaawr...

Det som er bra med fotball

I går var jeg vitne til det som er bra med fotball. Jeg var ute og gikk tur med hunden i det deilige været, og jeg hørte på musikk ganske lavt, ettersom jeg hadde en forferdelig langvarig hodepine. I det jeg nærmet meg trasoppbanen, hørte jeg noen rope og le og noen fløytelyder, og jeg tenkte: å, det er fotballkamp der. Usj... jaja, ikke så rart, det er jo fint vær. Også så jeg for meg store gutter som løp rundt etter ballen i en sånn desperat og alvorlig jakt, som liksom betydde alt for dem. Men da jeg kom opp den bittelille bakken og forbi trærne som sperret utsikten min til banen, åpnet et fantastisk syn seg for meg. Hele trasoppbanen var dekket av småbarn og foreldre og venner som hadde det kjempegøy sammen. Ungene løp rundt i alt for store drakter, på flere små baner og sparket ballen og lo. Voksne sto rundt og snakket og lo og tok bilder og spiste mat sammen. Det virket som om de haddde fått plass til hele bydelen nede på den lille idrettsbanen. Utrolig koselig. Og der og da forsto jeg hva de mener de som snakker om at fotball samler og gir glede. Jeg mener: det er jo så utrolig lett å glemme når du ser på de bortsjemte guttungene som spiller fotball på tv og som filmer og spenner bein på hverandre og blir sure for at de blir idømt en feil, og ike minst det at alle som spiller ikke spiller for gleden og fellesskapets skyld, men for pengene de får. Klart, de store kampene samler kanskje et helt land sammen, men det ligger så mye rart der som liksom grumser til de edle idealene.

Vel ja... det er det jeg bare ville si. Akkurat nå nyter jeg en hodepinefri tilværelse, etter sånn ca 24 timer med hodepine. Nå skal jeg snart av gårde til skolen og ha matte. Og jeg føler at livet går fra meg fordi jeg har en eller annen rar sperre inni meg mot å skaffe meg jobb, og føler meg også k\ganske lav på energi. Huff... menmen.