En dag, den 24 egentlig

huff og ffuh. Dette dagen har vært litt trist. Masse følelser som jeg trodde jeg hadde kommet over i adventstida veltet opp igjen. Men bare en liten stund. Det er litt irriterende. Her går jeg rundt og føler at verden går under på grunn av mitt problem. Men sammenliknet med mange andre har jeg et lite tulleproblem. Og allikevel føler jeg at jeg har en motorsag på full gass som skjærer opp hjertet mitt. Det handler vel om subjektivitet. Jeg er meg, og for meg er mitt problem alt som teller akkurat i disse sekundene. Alt i hele verden. Men det er bare fordi jeg lar meg fortape meg i følelsene mine. Noen ganger tenker jeg at jeg har alt for store følelser og at hjertet mitt er alt for lite. La meg få føle at mitt problem er et stort problem en liten stund, for snart våkner jeg opp i verden og ser alle andre sproblemer. Jeg vil veldig gjærne være et godt medmenneske. Jeg vil... Jeg skal... Jeg er et menneske som føler og denne dagen var litt kjip selv om det var en lørdag.

Kos og klem til min kjære leser fra meg. (haha, som om jeg har en haug med interreserte lesere! Men jeg setter pris på hver eneste leser jeg har. Og syns de er veldig tålmodige, fordi jeg har sett min tendens til å skrive ALT FOR lange innlegg!)

Ett skritt videre

I dag har jeg sett i en katalog. Den er rosa på baksiden og hvit med masse bilder foran. Også står det skrevet, med sorte bokstaver nederst på forsiden: "Universitetet i Oslo". Jeg har nemlig vært på utdannings- og yrkesmessa i lillestrøm, og jeg kom hjem med ett kilo brosjyrer i en bærepose. Denne hendelsen fant sted på torsdag, og i dag åpnet jeg posen, romsterte rundt i den og dro frem 3 kataloger. En fra NTNU, en fra Høyskolen i Oslo og en fra Universitetet i Oslo. Jeg så i den fra UIO først. Jeg slo rett opp på den siden som markerer starten for "Samfunnsfag og psykologi" og begynte å bla. Asiatiske og afrikanske studier... Europastudier... Europeiske og amerikanske studier... Internasjonale studier... Kriminologi... Kultur og kommunikasjon... Psykologi! Der sto det. Bachelor i psykologi. Jeg leste. Jeg likte. Men jeg leste videre, og fant et profesjonsstudium i psykologi. Hm... Jeg føler nå at en stor byrde er løftet fra mine skuldre, og jeg krysser fingrene og holder tomlene (som mattelæreren min sier, bare på svensk da..., håper det går bra med han for resten). Ett skritt videre... og så er det bare resten av livet. Skal jeg tilbringe 6 år av det på Universitetet i Oslo?

Og plutselig var det nå

Nå sitter jeg her og drikker kakao.
Det er godt, men allikevel er jeg trist til sinns. Det er skolestart i morgen, ikke mer fri og godteri og film og shopping på en formiddag. Nå er et nytt år inne, ikke at det noen gang har vært ute da..., og vi må prøve å identifisere oss med oss selv i et år som heter 2009. Starte litt på nytt, gå i gang med årstidene på nytt igjen. Men det er ikke bare dette som gjør meg trist til sinns. Det er kaldt. Det er vinter. Det er ikke snø, men det er i hvert fall ikke friskt og varmt og rent ute! Husker du det bildet jeg la inn for en stund siden? Det var tatt igjennom en ripsbusk. Syns ikke du også at det var så tett innpå bladene og at fargene var så sprakende og friske at du liksom bare kunne ta tak i grenene, dra dem til deg og lukte på bladene, smake på bærene, kjenne naturen mellom hendene. Du ville sagt "Å, så vakre blader og så saftige bær!" Du ville selvsagt legge igjen et stort hull i busken, som kanskje ville avsløre hva som skjulte seg bak den.

Jeg har personlig et litt anstrengt forhold til busker og gressplener. Busker må klippes med hagesakser, og gressplener må klippes med gressklippere. De er skarpe og skumle! Og tenk om jeg en dag skal hente frem hagesaksa og gressklipperen for å klippe gresset. Jeg åpner den tunge døra inn til skuret vårt. Det har vært et kraftig regnskyll kvelden før, og en masse sur nedbør hadde flommet over byen vår, noe som forurenset planter og trær og fikk dem til å vokse uhyre fort. Man kunne nesten sagt at alt som kom i kontakt med regnet muterte. Skuret vårt er ikke så tett, og det har sivet vann igjennom og forurenset alt innholdet der inne også. Døra knaker og hyler når jeg åpner den. Jeg kikker forsiktig inn i det mørke rommet. Tenner den nakne lyspæra som henger i taket og går ett par skritt inn. Så, plutselig, hører jeg en motor starte, og ser at gressklipperen kommer durende mot meg. Jeg setter i et skrik, snur og løper alt jeg kan ut i hagen. Jeg vasser i gress og vet at med mindre jeg gjemmer meg, kommer gressklipperen til å ta meg igjen. Den kan ikke høre, men se, så hvis jeg bare gjemmer meg bak noe, noe tett og stort. Jeg kikker meg desperat rundt, svette pipler frem i pannen på meg og gjør håret mitt gjennomvått. Det er da jeg ser den. RIPSBUSKEN!!! Min redning. Den eneste veksten som er høyere enn en halv meter i hagen vår, selv om gresset ikke er så langt unna akkurat for øyeblikket. Jeg stuper ned bak den. Hjertet hamrer så hardt at jeg får vondt i halsen. Jeg blir sittende. Gressklipperen kommer. Ser seg rundt. Kan ikke se meg. Plutselig skrur den av motoren. Jeg tenker at jeg er reddet, men så hører jeg noen vassende skritt i hagen. Hva nå...? Kommer det noen? Jeg hører noen nynne på en liten sang, og så at en stemme sier "Å, så vakre blader og så saftige bær!" Og plutselig er det en neve som drar vekk flere grener og lukter på bladene. Jeg blir sittende helt avslørt i en ramme av ripsbusk, og gressklipperen skrur på motoren igjen. Du ser på meg, jeg ser på deg. Vi er fortapt!

Men hva var det jeg skulle si...? Jeg er trist til sinns. Jeg skulle ønske vi hadde mer fri og jeg ønsker deg et godt nytt år, hvis du IKKE plukker opp ripsbuskgrener til sommeren.