Forhåpentlig vis fine sommertanker

Jeg hadde tenkt å skrive et bittelite innlegg inspirert av "Syndig i sommersol" som Aftenposten delte på facebook i dag. Men så forsto jeg nå at det egentlig bare ble litt meningsløst. Det hele kan oppsummeres slik: "Noen liker å være inne, andre liker å være ute. Jeg liker ikke symbolsk vold(Bourdieu)."

Det er sommer, og sommerferie, og jeg er nå ferdig med min første akademiske grad ved Universitetet i Oslo. Bachelor i pedagogikk, det har jeg faktisk. Og fremtiden min er det umulig å se på, for jeg vet ikke hva den innebærer enda. Ser den mørk ut? Ser den lys ut? Jeg vil tørre å påstå at den ser lys ut, uansett hvor jeg ender opp(så da er det kanskje mulig å se på den, tross alt). Det eneste som er sikkert er at jeg er et veldig heldig menneske. Det å være så heldig er noe jeg syns jeg burde huske på. Verdsette. Å ta inn over meg at jeg er like mye levende de sekundene jeg sitter på t-banen og er på vei et sted, som når jeg er midt oppi ett eller annet jeg har planlagt, meldt meg på eller gledet meg til. Men det er faktisk ganske mye lettere å se på en del stunder i livet som "ventepauser" på vei mot noe annet. Litt trist, egentlig, for det er ganske mange av disse øyeblikkene, som man da ender opp med å overse i påvente av noe "større". Prøver jeg å formidle det overklisjéfylte carpe diem? Noe så kjedelig og underorginalt. Men det slo meg litt, når jeg tenkte på dette med at livet går fortere jo eldre man blir. Fordi man opplever flere ting man har opplevd før, har jeg hørt. Og kanskje også fordi man blir flinkere til å overse visse deler av livet fordi man bare skal gå rundt og glede seg til noen store ting som skal skje. Nei, ikke nødvendig vis carpe diem. Ikke bare grip dagen, grip tilværelsen. Eller, man trenger ikke nødvendig vis gripe den, men i det minste tillate seg å glede seg over den. Man trenger jo ikke alltid strebe etter perfeksjon eller å overgå noe. Jeg tenkte heller mer på det å anerkjenne og godta gleden over livet og ikke bare begivenhetene. For hva er det vi egentlig innbiller oss? At liver er begivenhetene, eller at livet inneholder begivenheter?

Nå skal jeg ikke avslutte med et søtt lite bilde av marihøna jeg så på t-banestasjonen her om dagen. Ei heller med et idyllisk selvportrett, eller ironisk idyllisk for den saks skyld. En av de som virkelig lærer meg å sette pris på livet er Tasha, min nydelige, merkelige, søte lille hund, som ofte liker å legge seg i rare avslapningsposisjoner og glise på en søtskummel måte.

2013 - litt av et år!

Godt nytt år! (Teksten sier seg jo selv hvorfor jeg ike kunne skrive det til slutt) Denne dagen er tydelig vis veldig spesiell. Det er den siste dagen i året. Men det er jo også egentlig en ganske vanlig tirsdag. Likevel er den spesiell. Den inspirerer oss til å tenke på alle de andre tirsdagene, alle de andre dagene, som har kommet og gått siden sist gang vi feiret denne dagen. Det jeg muligens missliker med denne dagen er at man umulig unngår å høre Abbas "Happy new year" minst én gang i løpet av dagen. Men ellers er jo dette med ettertanke veldig positivt. Det å huske tilbake på øyeblikk som sitter spikret i minnet. Og det å forstå at tiden går. At et år er kort, men samtidig betydningsfullt.

Året 2013 har vært et veldig spesielt år. Jeg har opplevd noen av de beste øyeblikkene i mitt liv, og også noen av de værste øyeblikkene i mitt liv dette året. Nå skal jeg ikke filosofere så mye mer over denne kalendersluttmarkeringsfesten vi kaller nyttår, men litt til er vel på sin plass. Tenk at et år kan inneholde så mye, og samtidig fly forbi så raskt. Det er underlig hvordan livet er satt sammen av øyeblikk. Betydningsfulle øyeblikk som definerer hvem, hva og hvorfor vi er. Øyeblikk som springer ut av ting som tidligere har skjedd, og som legger fundamentet for ting som skjer senere.

Litt av et år! Dette året har vært magisk, intenst, vondt, skummelt, koselig, spennende, velsignet, utrolig, forvirrende, tålmodighetsprøvende, fortvilet, slitsomt, lykkelig, kjærlighet, savn, stolthet, vennskap, målbindende.

Hverdagsbilder

Jeg tenkte jeg skulle dele noen fine bilder med dere. Sånne forskjellige ting jeg ser når jeg går rundt i livet mitt, også gjør de så inntrykk på meg at jeg bare må ta bilde av dem.

Ha en god kveld! 

Jubileum!

I år er det fem år siden jeg lagde denne bloggen! Det er en liten stund det faktisk. Herlig het så mye jeg har forandret meg. Men jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor. I disse dager tenker jeg mye på akkurat det. Da jeg startet denne bloggen, for fem år siden, hadde jeg lyst til å bli psykolog. Så ombestemte jeg meg og landet på "vet ikke", så vurderte jeg alt mulig i hele verden som UiO tilbød av studieretninger, så lurte jeg litt på bibliotekar, så lurte jeg litt på kunst og håndverk-lærer, og så endte jeg opp på "vet ikke" igjen.

Og nå? Musikkterapeut? Jo, veldig gjerne! Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare opptaksprøven. Men det betyr vel ikke at jeg ikke kan prøve? Det er jo nettopp det det er; opptaksPrøve. Eller skal jeg prøve på nytt å bli psykolog? Jeg vet jo nå litt av hvor hardt psykologiemner kan være, så det fikk meg ikke akkurat til å føle den brennende iveren i noen nevneverdig større grad. Men det er jo allikevel spennende! Kommunikasjon, følelser, personlighet, forståelse. Men jeg syns også det jeg studerer nå er spennende! Læring, utvikling, motivasjon, anerkjennelse.

Jeg tror kanskje problemet mitt er at jeg syns mange ting er spennende, men jeg føler at hvis jeg seriøst begynner å vurdere noe, så klarer jeg ikke kjenne at det er det jeg absolutt vil, det er det jeg brenner intenst for, mer enn noe annet, det er det jeg kunne ha brukt resten av livet mitt på, det er det jeg er sykt god på.

Jeg var en forvirret 17-åring for fem år siden, som ikke visste hva hun ville og gledet seg til hun ble stor og forsto alt og hadde kontroll på alt. Men nå er jeg en forvirret 22-åring som føler at jeg vet mye mer, men ikke helt nok. Og det er jo i og for seg en god ting. Jeg tror ikke lenger at man plutselig en gang når et punkt i livet hvor man er blitt "ferdig" og så forandrer man seg ikke mer og så gjør man det man gjør hver dag resten av livet. Så på en måte setter jeg litt pris på forvirringen. Det er litt fint å ha en helt åpen fremtid. Men det er noe trygt og koselig med å vite hvilket mål man har i sikte. Og jeg føler vel egentlig at jeg ikke vet det helt akkurat nå.

Mitt mål for fremtiden: bestå eksamen, skrive en god Bachelor-oppgave, finne ut hva jeg vil bli, bli det.

Enkelt og greit. Fem år har gått, og jeg er veldig glad i denne lille bloggen. 111 innlegg på fem år er ikke veldig mye, men det er akkurat passe føler jeg. Det er min mengde. Mitt tempo. Jeg er fornøyd med dette femårsjubileet, og gleder meg til å se hva som skjer i fremtiden, og hva som vil fylle de neste 111 innleggene.

Flagget, fargene og pølsene?

Jeg begynte å skrive dette innlegget med én tanke rundt dette temaet om hvilket flagg man skal bruke på 17. mai: Hva er det vi feirer? Jeg tror flagg-valget varierer med hva vi legger i svaret på dette spørsmålet. Når du feirer 17. mai, feirer du bursdagen til Norges grunnlov, altså det vi hadde for 200 år siden? Eller feirer du det Norge du lever i i dag? I dagens Norge er det ikke sånn at man må kunne stå på ski, like brunost og eie bunad for å være norsk. Det spørs om det noen sinne har vært sånn egentlig. Det finnes egentlig flere måter å være norsk på, (pedagogikk-geek-faktor:)som regjeringen også påpeker i Stortingsmelding nr. 49. Og en måte å markere dette aspektet ved landet vårt på, er jo å la alle få bruke de flaggene man selv vil. Vi feirer jo nasjonalitetsfølelse og identitet på 17. mai. Det er mange som har en identitet sammensatt av flere flagg, av flere farger og flere opplevelser enn hva de kanskje føler at det norske flagget kan romme. Allikevel føler de seg som norske, og at de har rett til å feire på Norges nasjonaldag. Identitet er kanskje det mest subjektive som finnes her i verden. Ideen om at man skal kunne lage et tøystykke som skal kunne romme og beskrive en hel nasjons identitet er i og for seg ganske absurd.

En annen måte å se ting på er kanskje at det norske flagget kan stå som et symbol for hele Norge i dag. Hvilket Norge feirer du på 17. mai? Spiser du bare norsk mat på 17. mai? Krever vi at alle skolekorps skal spille gamle norske sanger? Bruker de i det hele tatt norske instrumenter? Riktig nok sender NRK for det meste gamle og nye norske filmer i løpet av dagen og kvelden. Men de sender jo faktisk sendinger fra rundt om i verden hvor mennesker feirer 17. mai blant palmer og med mye annet enn bare korpsmusikk. Den norske identiteten innebærer så utrolig mye mer enn det norske flagget. For meg føles det riktig å flagge med det norske flagget på 17. mai, men jeg har ikke tenkt å gå rundt og kreve at alle skal føle det samme, eller rive et annet flagg ut av hendene på noen. Hvordan kan jeg bestemme over deres identitet? De er like mye en del av det norske samfunnet som meg, og siden vi har ytringsfrihet kan vi vel få lov til å uttrykke vår nasjonale identitet på vår egen måte?

Hva er det vi feirer? 200-årsdagen til Norge? En frigjøring av et folk fra en union som tappet det for både akademiske og materielle ressurser? Fjell og fjorder? T-bane, køkultur, ostehøvelen, Grandiosa, haringfele, "koselig", rulle-r, skarre-r, janteloven, langrennski, rømmegrøt, trompeter og klarinetter, barnetog, frihet, selvstendighet?  Aqua, Ole Ivars, Kaizers Orchestra, Lemâitre, Aleksander Rybakk, Mari Boine og Sissel Kyrkjebø? Meg? Deg? Vi feirer Norge. Norge slik det var eller Norge slik det er? Kan det norske flagget romme begge deler? Kanskje det kunne det? Men om noen syns det ikke gjør det, føler ikke jeg at jeg har rett til å nekte dem det. La oss bruke flagg på 17. mai. Men hvis vi skal begrense oss til kun det norske flagget, hvordan skal vi kunne rettferdiggjøre at ikke alt vi gjør, har på oss, spiser, hører på og benytter oss av er  norsk? Eller er det kanskje norsk alt sammen? Jeg vil ikke påstå at pastarettene jeg lager hjemme er spesielt italienske. Tenk litt på hva du feirer når du feirer 17. mai. Og hva som egentlig er viktigst med feiringen. Er det flagget, fargene og pølsene? Eller er det frihet, varme(både mellommenneskelig og den vi forhåpentligvis får av sola), fellesskap og glede?

Kastemonsteret og ryddemonsteret våkner

I dag skrudde jeg på ryddemonsteret! Vi har en kjellerstue nede i kjelleren, ja det er faktisk sant. Men den har utviklet seg til et ROTErom av enorme dimensjoner. Det har akkumulert seg masse aviser, papirer, småting, ødelagte ting, bøker bøker bøker, og mye mer. MEN i dag gikk jeg inn, skrudde på lyset og tenkte: her skal jeg rydde. Har du gått inn på et sånt stappet rom noen gang og tenkt "Oi, hvor i alle dager skal jeg begynne? Hvis jeg begynner med dette, ligger det der i veien, kanskje jeg skal starte med arkene, men hva med haugen av usorterte vhs-er, eller alle sysakene, eller bøkene eller CD-ene som ligger strødd rundt? Hvis jeg begynner med det som ligger på bordet, hva skal jeg gjøre med det på gulvet, og omvendt?" Ja, det var slike tanker som surret rundt i hodet mitt. Men jeg bare starta. En ting av gangen, og nå begynner det å se bedre ut. Mamma har hjulpet meg med å kaste MASSE papir og aviser og sånn, så nå ser vi at vi har et skrivebord der(haha). Skulle jo ha tatt et før og etter-bilde, men det er nok best at det synet som var der i starten av forblir usett av andre, tror jeg :p I hvert fall: et nytt semester startes best med et rent sted å være, syns jeg. Skal gå løs på det relativt ryddige rommet mitt også. Kastemonsteret er bestevennen til ryddemonsteret og sammen skal de utføre mirakler jeg kan nyte godt av i lang tid fremover. Jeg er rar... men akkurat nå føler jeg meg så effektiv at jeg bare måtte dele det! Pensumbøkene mine er lagt ut på finn, og jeg har tross alt kost meg på denne siste fridagen før vårsemesteret 2013 starter. Fant to bokser med dominobrikker i kjelleren! Kanskje de kan brukes til noe?^^ Ha en super ettermiddag folkens! Klem

En tredjedels tåkete 2013

Nå har Jesus kommet! For lengst... Jeg er så dårlig på å oppdatere i tide. Men tiden er det vanskelig å holde følge med egentlig. Jeg tenker på at 2012 føles som et langt og kort år. At 2013 har vart i snart tre dager, men at det føles som en evighet. En fin evighet. Det blir et utfordringsrikt år, som alle år egentlig er når jeg tenker meg om. Egentlig skulle jeg jo vært i California nå, hvis jeg hadde fulgt den planen jeg begynte å legge våren 2012. Men så ombestemte jeg meg. Og sånn er det mange ganger. Man finner ut noe man har lyst til, og etter EKSTREMT mye gjennomgang inni hjernen, litt rasjonell frykt og litt urasjonell frykt, mange gode råd og mange runder med for og imot, så forandrer man kanskje mening. California må nok vente litt lenger før de får meg tilbake. Men nå gleder jeg meg til å studere barne- og ungdomskunnskap og andre kule ting, og være sammen med mange mange kule folk som jeg er veldig glad i! Det er tåkete i dag. Ikke i hodet, men utenfor vinduet. Jeg skal snart rydde sammen julekrybben, for nå er vi liksom ferdige med å feire Jesus og spise oss overmette og lukte på røkelse. Det lille Jesusbarnet i krybben min ligger med armene åpne, helt klar for å gi meg en klem. Det var sånn han møtte meg da jeg pakket han ut av plastposen den 24. desember. Og det er sånn jeg har lyst til å møte 2013, og alle mulighetene, utfordringene, tankene, reisene, fagene, menneskene og alt annet. Jeg er optimistisk, tydelig vis. Og det er jo bra. Til tider rasjonell. Nesten alltid kreativ. Ganske positiv. Relativt reflektert. Også er jeg meg, i hvert fall tror jeg og håper det. Takk for 2012, heisann 2013.