Jeg kjenner det i hjertet

Det er så rart å sitte her og få høre om de grusomme hendelsene i dag. De scenarioene som har skjedd hører liksom hjemme i trillerfilmer. Folk som skyter mennesker på en liten øy høres helt hinsides min fatteevne. Jeg kjenner hvordan det svir i hjertet når jeg tenker på alle som bare har blitt skutt ned, og alle som har blitt drept av bombene. Men hvorfor blir jeg så hardt berørt? Det skjedde i mitt hjem. Mitt hjem Oslo. Mitt hjem Norge. Bomben sprang, glassbitene føyk, røyken samlet seg rundt de brosteinene jeg har gått på så ofte i mitt liv. Det er så uvirkelig å se disse gatene med ødelagte hus og ambulanser og mennesker som er skadet. Jeg føler at jeg skulle ønske jeg kunne ha stoppet det. At jeg kunne ha dyttet alle unna bombene og fløyet alle bort fra øya. Men det er ikke mulig å bare ønske at det var ugjort. Det som har skjedd er jo et ekstremt produkt av ondskap, og kjærlighet er det eneste som kan bekjempe det. Vi må bare være glade i hverandre og bry oss og vise hverandre omsorg. Det er i hvert fall den eneste løsningen jeg kan se nå. Jeg bare følte for å skrive ned noen tanker nå. Det hjelper å sette litt ord på ting, uansett om det man sier nå, så tidlig etter det som har hendt, er supersmart eller bare en masse babling. Jeg tenker på alle som er i sorg nå, og sørger sammen med hele landet. Det som har skjedd har ikke bare såret de nærmeste pårørendes hjerter, for "de pårørende" er i denne situasjonen hele Norge. Jeg skulle gjerne klemt hele Norge akkurat nå. Denne klemmen går til alle som leser dette og alle som ikke leser det. Klem!