Og nå? Musikkterapeut? Jo, veldig gjerne! Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare opptaksprøven. Men det betyr vel ikke at jeg ikke kan prøve? Det er jo nettopp det det er; opptaksPrøve. Eller skal jeg prøve på nytt å bli psykolog? Jeg vet jo nå litt av hvor hardt psykologiemner kan være, så det fikk meg ikke akkurat til å føle den brennende iveren i noen nevneverdig større grad. Men det er jo allikevel spennende! Kommunikasjon, følelser, personlighet, forståelse. Men jeg syns også det jeg studerer nå er spennende! Læring, utvikling, motivasjon, anerkjennelse.
Jeg tror kanskje problemet mitt er at jeg syns mange ting er spennende, men jeg føler at hvis jeg seriøst begynner å vurdere noe, så klarer jeg ikke kjenne at det er det jeg absolutt vil, det er det jeg brenner intenst for, mer enn noe annet, det er det jeg kunne ha brukt resten av livet mitt på, det er det jeg er sykt god på.
Jeg var en forvirret 17-åring for fem år siden, som ikke visste hva hun ville og gledet seg til hun ble stor og forsto alt og hadde kontroll på alt. Men nå er jeg en forvirret 22-åring som føler at jeg vet mye mer, men ikke helt nok. Og det er jo i og for seg en god ting. Jeg tror ikke lenger at man plutselig en gang når et punkt i livet hvor man er blitt "ferdig" og så forandrer man seg ikke mer og så gjør man det man gjør hver dag resten av livet. Så på en måte setter jeg litt pris på forvirringen. Det er litt fint å ha en helt åpen fremtid. Men det er noe trygt og koselig med å vite hvilket mål man har i sikte. Og jeg føler vel egentlig at jeg ikke vet det helt akkurat nå.
Mitt mål for fremtiden: bestå eksamen, skrive en god Bachelor-oppgave, finne ut hva jeg vil bli, bli det.
Enkelt og greit. Fem år har gått, og jeg er veldig glad i denne lille bloggen. 111 innlegg på fem år er ikke veldig mye, men det er akkurat passe føler jeg. Det er min mengde. Mitt tempo. Jeg er fornøyd med dette femårsjubileet, og gleder meg til å se hva som skjer i fremtiden, og hva som vil fylle de neste 111 innleggene.
