Forhåpentlig vis fine sommertanker

Jeg hadde tenkt å skrive et bittelite innlegg inspirert av "Syndig i sommersol" som Aftenposten delte på facebook i dag. Men så forsto jeg nå at det egentlig bare ble litt meningsløst. Det hele kan oppsummeres slik: "Noen liker å være inne, andre liker å være ute. Jeg liker ikke symbolsk vold(Bourdieu)."

Det er sommer, og sommerferie, og jeg er nå ferdig med min første akademiske grad ved Universitetet i Oslo. Bachelor i pedagogikk, det har jeg faktisk. Og fremtiden min er det umulig å se på, for jeg vet ikke hva den innebærer enda. Ser den mørk ut? Ser den lys ut? Jeg vil tørre å påstå at den ser lys ut, uansett hvor jeg ender opp(så da er det kanskje mulig å se på den, tross alt). Det eneste som er sikkert er at jeg er et veldig heldig menneske. Det å være så heldig er noe jeg syns jeg burde huske på. Verdsette. Å ta inn over meg at jeg er like mye levende de sekundene jeg sitter på t-banen og er på vei et sted, som når jeg er midt oppi ett eller annet jeg har planlagt, meldt meg på eller gledet meg til. Men det er faktisk ganske mye lettere å se på en del stunder i livet som "ventepauser" på vei mot noe annet. Litt trist, egentlig, for det er ganske mange av disse øyeblikkene, som man da ender opp med å overse i påvente av noe "større". Prøver jeg å formidle det overklisjéfylte carpe diem? Noe så kjedelig og underorginalt. Men det slo meg litt, når jeg tenkte på dette med at livet går fortere jo eldre man blir. Fordi man opplever flere ting man har opplevd før, har jeg hørt. Og kanskje også fordi man blir flinkere til å overse visse deler av livet fordi man bare skal gå rundt og glede seg til noen store ting som skal skje. Nei, ikke nødvendig vis carpe diem. Ikke bare grip dagen, grip tilværelsen. Eller, man trenger ikke nødvendig vis gripe den, men i det minste tillate seg å glede seg over den. Man trenger jo ikke alltid strebe etter perfeksjon eller å overgå noe. Jeg tenkte heller mer på det å anerkjenne og godta gleden over livet og ikke bare begivenhetene. For hva er det vi egentlig innbiller oss? At liver er begivenhetene, eller at livet inneholder begivenheter?

Nå skal jeg ikke avslutte med et søtt lite bilde av marihøna jeg så på t-banestasjonen her om dagen. Ei heller med et idyllisk selvportrett, eller ironisk idyllisk for den saks skyld. En av de som virkelig lærer meg å sette pris på livet er Tasha, min nydelige, merkelige, søte lille hund, som ofte liker å legge seg i rare avslapningsposisjoner og glise på en søtskummel måte.