I går var jeg vitne til det som er bra med fotball. Jeg var ute og gikk tur med hunden i det deilige været, og jeg hørte på musikk ganske lavt, ettersom jeg hadde en forferdelig langvarig hodepine. I det jeg nærmet meg trasoppbanen, hørte jeg noen rope og le og noen fløytelyder, og jeg tenkte: å, det er fotballkamp der. Usj... jaja, ikke så rart, det er jo fint vær. Også så jeg for meg store gutter som løp rundt etter ballen i en sånn desperat og alvorlig jakt, som liksom betydde alt for dem. Men da jeg kom opp den bittelille bakken og forbi trærne som sperret utsikten min til banen, åpnet et fantastisk syn seg for meg. Hele trasoppbanen var dekket av småbarn og foreldre og venner som hadde det kjempegøy sammen. Ungene løp rundt i alt for store drakter, på flere små baner og sparket ballen og lo. Voksne sto rundt og snakket og lo og tok bilder og spiste mat sammen. Det virket som om de haddde fått plass til hele bydelen nede på den lille idrettsbanen. Utrolig koselig. Og der og da forsto jeg hva de mener de som snakker om at fotball samler og gir glede. Jeg mener: det er jo så utrolig lett å glemme når du ser på de bortsjemte guttungene som spiller fotball på tv og som filmer og spenner bein på hverandre og blir sure for at de blir idømt en feil, og ike minst det at alle som spiller ikke spiller for gleden og fellesskapets skyld, men for pengene de får. Klart, de store kampene samler kanskje et helt land sammen, men det ligger så mye rart der som liksom grumser til de edle idealene.
Vel ja... det er det jeg bare ville si. Akkurat nå nyter jeg en hodepinefri tilværelse, etter sånn ca 24 timer med hodepine. Nå skal jeg snart av gårde til skolen og ha matte. Og jeg føler at livet går fra meg fordi jeg har en eller annen rar sperre inni meg mot å skaffe meg jobb, og føler meg også k\ganske lav på energi. Huff... menmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar