kjÆRlIGHet

Æsj. Kjærlighet kan være... teit. Slitsomt og grusomt smertefullt. Hjertet brenner og smelter og spiser deg helt opp. Og du føler at du er dum som våger å håpe, og dum som syns dette er så forferdelig. Hvordan kan liksom noen som helst føle noe som helst for deg? Hvorfor kan ikke noen føle noe for deg? Hvorfor kan du ikke føle noe for ham? Det er bare en masse spørsmål. En masse stikkende spørsmål.
Og allikevel lever jeg i en vidunderlig verden. Jeg bare overser det fordi det liksom gjør vondt i hjertet. Pøh. Jeg burde heller være glad Jeg burde være taknemlig og ikke kreve noe mer enn det jeg allerede har. Mitt eneste problem er at jeg lengter litt etter den personen som kan se på meg og få alt rundt meg til å virke trygt. Den personen som kan snakke med meg, holde ut med meg og være glad i meg hele tiden. Den personen som jeg kan se at det funkler i øynene på når han ser på meg, og som får magen min til å gløde deilig og hjertet til å flyte over av glede. Men selvfølgelig kan jeg vel ikke forvente at jeg bare plutselig skal finne ham akkurat i morgen, bare fordi jeg vil det. Jeg må vel være tålmodig. Tålmodig. Tålmodig. Jeg har vært det hele livet. Men jeg behøver vel bare å være det litt til da. Det ÆR vanskelig. VirkelIGHeten er så magisk som man gjør den til selv.
Kos