Munnspillopplevelsen

På onsdag skjedde det noe spesielt. Da opplevde jeg et av mine mest bemerkningsverdige litteraturopplevelser. Jeg sto og ventet på bussen etter at jeg hadde sluttet på jobb. Jeg hadde rundt tjue minutters venting forran meg, så jeg sto og leste innspurten av Vindens Skygge, som er en av mine yndlingsromaner, og dette var ca tredje gang jeg leser den. Jeg står der altså og leser, sola er god og varm og jeg har god tid. Så, etter en god stunds intensiv lesing, kommer det en fyr gående fra ett av husene like ved siden av busstasjonen, som altså også skal ta bussen. Han har musikk på øret, det har ikke jeg, ettersom iPoden min hadde gått tom for batteri. Nå leser jeg om hvordan barndomsvennene Miquel og Julián møtes for første gang på rundt tjue år, og går på en kafé og prater sammen. Julián er ettersøkt av en gal politiinepektør, og plutselig blir de var tre misstenksomme, gråe gabardinfrakker som kommer inn på kaféen og setter seg rett i nærheten av dem.[Dette innlegget inneholder spoiler for hva som skjer med en av karakterene] Miquel ber om å få passet og papirene til Julián, og akkurat da må jeg plutselig se litt opp fra boksidene, for igjennom den hverdagslige stillheten på bussholdeplassen pipler det plutselig frem en munnspillmelodi. Fyren som sto ved siden av meg hadde bare sånn helt tilfeldigvis dradd frem et munnspill, og spilte på det! Jeg fortsatte å lese, og merket hvordan han spilte en melankolsk melodi, som hadde visse likhetstrekk med You Raise Me Up, samme toneart eller noe, og noe likt i melodien, og så vender jeg tilbake til historien med den melodistemningen i bakgrunnen, og leser om hvordan Miquel møter de tre politimennene, skyter to av dem, og blir selv skutt ned av den tredje, mens Julián, hans kjære barndomsvenn, flykter. Han redder livet hans, og dør selv der på kaféen, med en kule rett i hjertet. Den såre stemningen i både boka og munnspillmelodien harmoniserte ekstremt godt, og da jeg var ferdig med å lese det avsnittet, som også var slutten av kapitlet, og så opp på blomstene som vaiet salig i vindenrundt meg, var det så vidt jeg ikke felte en tåre(Miquel er en av yndlingskarakterene mine i boka). Munnspillmelodien stoppet også, like etter at jeg hadde lest siste setning, og begynte etter en liten pause på et noe mer lystbetont spill. Dette var et ganske magisk øyeblikk i hverdagen min, som jeg kan takke den ukjente fyren fullt og helt for. Jeg er ham veldig taknemlig!