Flink jente liksom

Det er noe rart ved livet(ja noe, faktisk :P). Jeg kan føle meg trist og håpløst fortapt, men så kan jeg føle meg bedre etter hvert. Jeg har endelig begynt å rydde rommet mitt nå. Det er en stund siden sist, og det så veldig veldig rotete ut :P Men nå blir det bedre. Og jeg begynner vel å rydde hjernen min litt også, tror jeg. Det er nok smart. I dag har jeg hatt fri, slik jeg har på tirsdager. Jeg har jobbet litt med særemnet i engelsk, og jeg har gått igjennom fysikknotatene mine fra onsdag som var. Flink jente, ikke sant? Hehe. Å! Også har jeg meldt meg opp til eksamen. Det kostet 3008 kr. Wow... Men jeg tror nok det skal gå bra. Jeg mener: selvfølgelig er jeg nervøs og en smule redd, men det er noe jeg definitivt kommer til å overleve. Også blir det fint å utfordre meg selv litt. Faktisk så klarte fysikklæreren vår å få fysikkeksamen til å høres litt koselig ut! Bare jeg kommer opp i Newtons lover(norsk uttale, ikke engelsk! :P) og Interferens, så skal det nok gå supert^^ Engelsk er ok, fikk 6 på min forrige engelsk muntlig-fremføring(som riktig nok fant sted i 2 klasse da :P), så det kan gå bra. Skriftlig også. Matte skal jeg nok klare fint. Jeg har begynt å få mer tro på meg selv, og her jeg sitter nå og skriver, så ser jeg at jeg ikke har så store problemer som jeg kanskje forestiller meg at jeg har. Det er ikke så ille som jeg skal ha det til altså. Ting går ganske bra.

Og siden dette er meg, så kan jeg ikke avslutte uten å si en eneste ting om kjærlighet :P Jeg tror jeg har begynt å få litt orden på følelsene mine, endelig. Det er ok å være singel, men det er også ok (om enn litt ensomt til tider) å være forelska. Ja, faktisk. Jeg begynner å kjenne den glade følelsen igjen, sånn som det var i starten, liksom. Hehe, haha. Jaja. Det får bare være.

I morgen skal jeg dra til dyrlegen. Med Tasha (nei, ikke meg selv altså). Hun skal opereres. Det er litt skummelt, for hun skal under full narkose, og operere bort noe som mest sansynlig er kreft. Og de skal ha henne til opservasjon. Uæh! Det må gå bra. Hun er en så nydelig hund, og jeg er så trolig glad i henne! Det hatte vært grusomt å miste henne nå.

Kos

Glødende følelse

Det har vært en god helg, med masse lovsang og kule folk på Bønn og Lovsangsweekend. Veldig gøy og koselig, må jeg si! Nå er jeg trøtt, og skal prøve å rete opp igjen det at jeg bare sov 5 og 1/2 time i natt... (sov ca 1 time på toget da, men...) huff! Hvorfor sov jeg ike mer på toget? Toget vårt var en halv time forsinket grunnet snøras, så det var overfylt, og oss fra Oslo og Drammen måtte gå igjennom hele toget på jakt etter tilfeldig ledige plasser! Jeg fant men en plass, men setet var umulig å justere, så jeg fikk ikke sovet noe serlig :P Flyttet meg etterhvert til Maria og Anne Kat og de andre, da det ble ledig hos dem! Der var det gode seter^^ Men så hørte vi noen alarmlyder, og så stoppet toget. Og så begynte det å rygge! Etter en stund fikk vi vite at vi hadde kjørt på en elg! Og at de hadde måttet rygge toget for å se hvordan det hadde gått med elgen. Hjelpes meg. Stakars elgen... Fikk ikke sovet så mye da, nei. Men nå skal jeg sove. Digg! Og jeg er mett etter å ha spist mariekjeks :D God natt alle sammen! Sitter igjen med den glødende følelsen som bare fantastisk lovsang kan vekke i meg.

Kos

Uten flytevest

Nå skal jeg kaste meg utti alt sammen. Hei på deg for resten! I dag har jeg hengt rundt hjemme og gjort littegranne mattelekser. jeg har lest i en engelsk bok, og nei, ikke den jeg har i lekse å lese, men den andre jeg allerede har lest en gang før, men som er veldig morsom. Ja, den ja. Jeg har gått tur med Tasha. Og i dag oppdaget jeg noe veldig kult, syns jeg da. De som kjenner meg, vet mest sansynlig vis at jeg har masse tegninger på skrivebordet mitt. Og jeg så litt på dem i dag, tegnet frem noen av de som holdt på å forsvinne og litt sånn, også merket jeg at det er egentlig ganske mange tegninger. Og noen av dem er egentlig ganske gamle. Og når jeg tegnet på fargen igjen på noen som hadde mistet litt farge, så ble alle tegningene plutselig mye mer fancy! Du ser her en del eksempler på tegningene. En rose, en engel, initialene mine, små kruseduller, masse øyne, Vince Lasal, fakltisk! Tegna nok han i tiende klasse tror jeg. My Chemical Romance, <3 music <3, yo, ett par regnestykker, Adrien Brody, en vampyrjente ved navn Shira. Yey. Og en masse sangtitler er skrevet på skuffene. Og det er mye mer. Det ingen vet, er at det ett eller annet sted på skrivebordet er gjemt ca hele teksten til "Bad Day" av Daniel Powter, skrevet av en 15 år gammel meg som ikke hadde funnet ut alle ordene i teksten :P Men jeg sier ikke hvor det står! :O Du får heller komme inn på rommet mitt og lete selv. Men ikke akkurat nå da, for det er ekstremt rotete her nå.

Jeg tror det jeg prøver å si er at jeg en gang hadde masse energi, og masse interesse i å være veldig sprudlende. Nå i det siste har jeg bare følt meg sliten. Men så la jeg ordentlig merke til alle tegningene, og hvordan de representerte den ivrige energien. Og jeg tenkte at; den har jeg vel enda! Den skal jeg ikke gi slipp på. Og jeg skal kaste meg utti kreativiteten (og all ekstremt nødvendig skolearbeid) uten flytevest og fallskjerm, og bare fly i vei! Slutte å være sliten. For da blir jeg jo bare enda mer glad.

Kos

Den nest siste kvelden i 2010 [Soundtrack: Summertime - My Chemical Romance]

Nå er det den nest siste kvelden i år 2010. Jeg tenkte at det var et akkurat passe spesielt tidspunkt for å skrive et blogginnlegg. Det er spesielt å tenke på at det er akkurat ett år siden jeg gløttet inn i 2010, og så et helt nytt, rart, skummelt og langt år vente, lure, funkle der i min umiddelbare fremtid. Det er noe spesielt og overveldende over det. Det er gøy å tenke på at vi på en måte begynner på nytt igjen. Vi gjør jo det, i den forstand at vi begynner forfra med datoene og månedene og uketallene. Men på den måten kan man jo også si at man begynner på nytt igjen hver dag, fordi man starter klokken på nytt igjen hver dag. Og så kan man jo si at, selv om man kan tenke den 30 desember at det er akkurat ett år siden jeg satt her sist, at det har gått ett helt år siden jeg var her på året sist, så kan jeg jo tenke slik om hver eneste dag som går. Uansett hvilken dag jeg befinner meg i, så kan jeg tenke på den samme dagen for nøyaktig ett år siden, eller to, eller fem, eller ti. Ja, tenk, jeg er så gammel nå at jeg kan huske hva som hendte med meg for ti år siden... Vel, jeg vet ikke om jeg faktisk kan huske det, men teoretisk sett skulle jeg kunne gjøre det. Uansett... Dette er den nest siste dagen i 2010. Det er spesielt, uansett hvor ordinært det egentlig er. Jeg har overlevd 2010, med alle forandringene det året har bragt med seg. Et halvt år på folkehøgskole, det å si farvel til mange nye venner, det å flytte tilbake hjem igjen, det at hunden måtte amputere litt av halen, det å jobbe i barnehage, det å tjene penger, det at Danger Days endelig kom, det å rusle tilbake til skolebenken, en skolebenk uten masse småprøver, lekser og utallige fag å fokusere på, vel og merke,. Det har skjedd mye mer også, men her jeg sitter akkurat nå, i dette sekund, er det disse tingene som lyser opp mot meg. På denne nest siste kvelden i dette året, er det med en nostalgisk og litt trist klump i magen at jeg tenker tilbake. Og jeg tenker også på den triste tingen som fortsatt er der. Men det jeg kan være ekstremt glad for, og som gir hele konseptet med å sitte her på den nest siste dagen i 2010 mening, er at jeg har en glødende skatt i hjertet. En fantastisk familie. Ekstremt gode venner. Jeg er priveligert, og utrolig heldig. Det burde klare å fylle hullet. Selvfølgelig fyller det hullet. Jeg er taknemlig for å være i live, og for å ha disse menneskene som jeg har skrevet om i bloggen min i løpet av året, og de jeg ikke har skrevet om, i livet mitt. Jeg vil takke alle for dette året som har gått, eksepsjonelt og ordinært på alle måter. Godt nytt år ønsker jeg til alle, ja selvfølgelig. Jeg ønsker alle mennesker i hele verden et godt år, 2011. Må 2011 bli et spesielt, morsomt, levende, pulserende, glødende, gledende, lykkelig år. Vi får bare håpe, smile og gjøre vårt beste. Vokse sammen, le sammen, bygge sammen og være sammen. Da kan det vel ikke gå galt?
Kos

Wooow...

Heisann! Nå har jeg vært borte lenge. Eller... Jeg har jo vært hjemme hele tiden. Og jeg har jo vært til stede i mitt eget hode, mer eller mindre, hele tiden. Men jeg har ikke fått skrevet noe på lenge.
Nå er det jul! Det er 21 desember, og for meg startet juletiden for mellom 10 og 20 dager siden^^ Nå begynner alle gavene å bil ferdig kjøpt inn, forkjølelsen slipper forhåpentlig vis taket, skolearbeidet er lagt på vent og pyntingen er i nølende gang. Vi har satt opp juletreet med lys, men ikke pynt enda. Vi tror vi skal få tid til å pynte det i dag... Vi får se. Denne julen håper jeg blir fin. Min første jul som 20-åring. Vel... Selvfølgelig er det jo nyttesløs å si "håper den blir fin", for det er jo opp til meg om jeg vil... vent litt. Stopp der! 20 år? Wooow... Jeg husker jeg skrev et langt innlegg om det å bli voksen da jeg fylte 18 (eller var det kanskje 19? Husker ikke). Hjelp, så stor jeg hadde blitt, liksom! Og nå da? Hva skal jeg skrive nå? HJELP, SÅ STOR JEG HAR BLITT! Nå er jeg ikke tenåring lenger. Jeg kan ikke unskylde det rotete rommet mitt med at det er et tenåringsrom. Jeg kan ikke unskylde sjokoladespisinga mi med at jeg er tenåring. Jeg kan ikke dagdrømme meg bort og unksylde meg med at jeg egentlig ikke er så veldig stor. For jeg er det. Jeg er ganske stor. Og voksen. Og det er nye forventninger til meg. Hvis folk spør meg "Hvor gammel er du?" og jeg sier "19", så skaper kanskje ikke det de samme forventningene og den samme ansvarsbevisthetsforutinntattheten overfor meg som hvis jeg sier "20". Det er noe helt annet. Men det er jo også helt naturlig. Jeg mener... Det er jo mye bedre å bli 20 enn å bli... ja, du vet... død. Så jeg er fornøyd med å være 20 år og 2 dager i dag. Det er fint. Da kan jeg oppleve nye ting. Hurra! Juletiden er litt skvist opp i bursdagen min. Det er ganske stressende. Men også koselig, for da har liksom alle pynta husene sine med stjerner og nisser og lys, bare for meg^^ Og snøen og det blå mørket pakker alt så nydelig sammen. Jeg synes verden er vakker når jeg har bursdag, så da kan det vel ikke være så farlig :)
Kos

Tenketid

"Would you destroy something perfect in order to make it beautiful?"

For et spørsmål! Ah, sorry for at jeg gjør dette til en litt MCR-specials blogg :P Men akkurat nå er det MCr jeg tenker på, faktisk, så da blir det bare sånn. Men spørsmålet var ikke så værst, syns jeg.
Kos

My Chemical Romance

Jeg har sett på meg selv som en My Chemical Romance-fan siden tiende klasse. Men jeg hadde faktisk ikke følt noe stort behov for å finne ut noe om bandmedlemmene, annet enn at Gerard Way er kjempekjekk. Men, for sånn ca en måned siden, eller kanskje litt lenger siden, jeg husker ikke, fant jeg ut at de kommer med et nytt album nå i november! De har ikke gitt ut noe nytt album siden jeg gikk i tiendeklasse, da The Black Parade kom ut, så det er en ganske stor ting for meg. Det første albumet de gir ut mens jeg er fan! :D Dette fikk meg faktisk til å bli litt mer engasjert i bandet igjen. Jeg hadde blitt engasjert hver gang jeg fikk kjøpt et av albumene deres, men nå begynte jeg virkelig å høre på musikken deres på nytt, sjekke ut hvem gutta i bandet virkelig er, og se på intervjuer med dem osv. Og i løpet av denne nostalgiske prosessen, ble jeg oppmerksom på en interessant ting. Det poppet plutselig opp et spesielt minne i hjernen min:

Jeg og Liv går ned en av trappene i skolebygget på Skøyenåsen skole. Jeg har mp3-spilleren min fremme, og hun spør om hun kan få se på den. Hun får den, og ser igjennom den, og plutselig sier hun "oi, du har You Know What They Do To Guys Like Us In Prisson som mest spilte sang!" Jeg lo og sa "Har jeg?", også begynte vi å snakke videre om ting jeg ikke husker nå. Men nå i ettertid kan jeg greie å forstå hva det Liv påpekte da faktisk betyr.

Jeg hadde egentlig ikke hørt så mye på musikk før jeg fikk meg mp3-spiller i niendeklasse. You Know What They Do To Guys Like Us In Prisson var den første MCR-sangen jeg fikk høre, og i begynnelsen, den eneste sangen jeg hadde på mp3-spilleren min av dem, og da jeg fikk den, spratt den plutselig opp som mest avspilte sang hos meg. Jeg konkluderer dette med at MCR var bandet som virkelig vekket min lidenskap til musikk. Min glede til musikk. De var det bandet som virkelig har, når jeg ser tilbake på livet mitt, trøstet meg mange ganger og klart å sette ord på mange følelser inni meg som jeg selv syns er vanskelige å uttrykke. De har vekket trangen i meg og gleden i meg over å kunne uttrykke og skape musikk.

Jeg har sett eksempler på fans som har skrevet på T-skjorter og uttrykkt på blogger og i YouTube-filmer at "My Chemical Romance saved my life". Jeg kan ikke akkurat si at de har hindret meg fra å kutte pulsåra, men de har i hvert fall hjulpet meg til å finne meg selv. Uten dem hadde jeg kanskje aldri begynt å forstå den delen av meg som elsker nagler og rock og crazy klær og sære greier, så uten dem hadde jeg kanskje gått glipp av noe av det beste ved meg selv. Så på en måte kan jeg jo si at de har reddet meg.

Her er et eksempel på deres gamle, teatralske uttrykk, som jeg falt helt pladask for:
Helena

Her er en smakebit på det nye albumet (introen er litt rar :P):
Na, Na Na Na, Na Na Na, Na Na Na Na Na

And in the end... something special I found just now myself:
The World Is Ugly
They move me to tears...