Og plutselig var det nå

Nå sitter jeg her og drikker kakao.
Det er godt, men allikevel er jeg trist til sinns. Det er skolestart i morgen, ikke mer fri og godteri og film og shopping på en formiddag. Nå er et nytt år inne, ikke at det noen gang har vært ute da..., og vi må prøve å identifisere oss med oss selv i et år som heter 2009. Starte litt på nytt, gå i gang med årstidene på nytt igjen. Men det er ikke bare dette som gjør meg trist til sinns. Det er kaldt. Det er vinter. Det er ikke snø, men det er i hvert fall ikke friskt og varmt og rent ute! Husker du det bildet jeg la inn for en stund siden? Det var tatt igjennom en ripsbusk. Syns ikke du også at det var så tett innpå bladene og at fargene var så sprakende og friske at du liksom bare kunne ta tak i grenene, dra dem til deg og lukte på bladene, smake på bærene, kjenne naturen mellom hendene. Du ville sagt "Å, så vakre blader og så saftige bær!" Du ville selvsagt legge igjen et stort hull i busken, som kanskje ville avsløre hva som skjulte seg bak den.

Jeg har personlig et litt anstrengt forhold til busker og gressplener. Busker må klippes med hagesakser, og gressplener må klippes med gressklippere. De er skarpe og skumle! Og tenk om jeg en dag skal hente frem hagesaksa og gressklipperen for å klippe gresset. Jeg åpner den tunge døra inn til skuret vårt. Det har vært et kraftig regnskyll kvelden før, og en masse sur nedbør hadde flommet over byen vår, noe som forurenset planter og trær og fikk dem til å vokse uhyre fort. Man kunne nesten sagt at alt som kom i kontakt med regnet muterte. Skuret vårt er ikke så tett, og det har sivet vann igjennom og forurenset alt innholdet der inne også. Døra knaker og hyler når jeg åpner den. Jeg kikker forsiktig inn i det mørke rommet. Tenner den nakne lyspæra som henger i taket og går ett par skritt inn. Så, plutselig, hører jeg en motor starte, og ser at gressklipperen kommer durende mot meg. Jeg setter i et skrik, snur og løper alt jeg kan ut i hagen. Jeg vasser i gress og vet at med mindre jeg gjemmer meg, kommer gressklipperen til å ta meg igjen. Den kan ikke høre, men se, så hvis jeg bare gjemmer meg bak noe, noe tett og stort. Jeg kikker meg desperat rundt, svette pipler frem i pannen på meg og gjør håret mitt gjennomvått. Det er da jeg ser den. RIPSBUSKEN!!! Min redning. Den eneste veksten som er høyere enn en halv meter i hagen vår, selv om gresset ikke er så langt unna akkurat for øyeblikket. Jeg stuper ned bak den. Hjertet hamrer så hardt at jeg får vondt i halsen. Jeg blir sittende. Gressklipperen kommer. Ser seg rundt. Kan ikke se meg. Plutselig skrur den av motoren. Jeg tenker at jeg er reddet, men så hører jeg noen vassende skritt i hagen. Hva nå...? Kommer det noen? Jeg hører noen nynne på en liten sang, og så at en stemme sier "Å, så vakre blader og så saftige bær!" Og plutselig er det en neve som drar vekk flere grener og lukter på bladene. Jeg blir sittende helt avslørt i en ramme av ripsbusk, og gressklipperen skrur på motoren igjen. Du ser på meg, jeg ser på deg. Vi er fortapt!

Men hva var det jeg skulle si...? Jeg er trist til sinns. Jeg skulle ønske vi hadde mer fri og jeg ønsker deg et godt nytt år, hvis du IKKE plukker opp ripsbuskgrener til sommeren.