Snike seg i skyggene

Det er rart hvor usynelig et menneske kan bli i en skolegang. Hvis du ikke har noen ved siden av deg, klistrer du deg til veggen og svinner henn. Eller kanskje gulvet. Eller taket. Man smyger seg i skyggene, klynger seg til stoler eller trappetrinn, hvor det virker naturlig å sitte. Skyr unna øyne og blikk. Ja... Jeg var alene på skolen i dag. Alene sammen med 800 elever. Og det er jo kanskje også min feil. Jeg kunne ha funnet noen folk i klassen å hengt med. Men jeg hadde allikevel gått alene sammen med dem. Sittet der og smilt og hørt på dem, men forsvunnet inn i min egen verden etter at de har sluttet å gidde å se på meg mens de snakker. Mange av de jeg trodde jeg kjente godt sier ikke hei når jeg prøver å si hei til dem, når vi passerer hverandre i gangene. Og noen jeg aldri hadde trodd ville si hei, sier hei. Litt av hvert. I dag følte jeg meg ganske liten på den skolen der jeg er eldst. Jaja, sukk. Mobiltelefonen min hadde fullt batteri, så jeg kunne sende sms-er for å ha noen å "snakke" med. Det var et lite lyspunkt. Også hadde jeg jo en bok å lese i også. Så jeg led ingen stor nød. Det er bare den følelsen av usynlighet som stakk meg. Det er egentlig ganske trist å være alene, noen ganger. Trist. Men det er også egentlig litt deilig. Å bare eksistere. Jeg tror at, selv om jeg noen ganger ikke liker å være sånn usynlig, og da fordi jeg vet at det er fordi jeg er en "kjedelig" nerd på skolen, så syns jeg det er deilig å være alene også. Å kunne høre på musikk og lese og bare tenke på alt mulig og la hjernen flyte ut i uendelige tankerekker og sinnsyke assosiasjoner. Når jeg får sitte i fred på t-banen er jeg glad =) Da er det litt slitsomt å måtte forholde seg til andre mennesker. Men en hel skoledag gående i bakgrunnen i gangene på skolen... tja... da føler man seg STEMPLET!