I dag prøvde jeg å komme meg inn på bloggen min, men så sto det plutselig at den ikke fantes på blogspot! Jeg hadde altså glemt min egen blogg-URL. Wow. Nå var det på tide å stikke innom. Pay my respects liksom. Jeg sitter her en sen fredagskveld og varmer hjertet mitt med deilig musikk og håpløse drømmer som irriterer meg grenseløst. Hvordan kan man egentlig vite om noe man føler er helt ekte, sånn egentlig? Går det noen gang an å bare føle, uten å ha den minste tvil inni seg? Føler at noen av følelsene mine er forbundet med tvil rett og slett som en slags forsvarsmekanisme. Fordi jeg har blitt såret så mange ganger, tørr jeg ikke en gang prøve igjen. Men samtidig blir det jo da slik at jeg sårer meg selv med en gang jeg begynner å håpe. Jeg tar sorgene på forskudd. Det er jo egentlig bare teit.
Tror uansett jeg ikke tørr å satse. Jeg får bare gå rundt og tenke, og så overlater jeg fjernkontrollen til "ham", for å si det sånn.
... Gøsj... selvfølgelig kommer jeg ikke til å klare det. Men det er jo lov å lage seg en ønskeplan, vel? Hmh... vi får uansett se. Kanskje jeg kan overraske meg selv?
Can I drive you home, can I crash into your life. Can you fix my soul, can you break my heart tonight?"Jadda, der har du det. Sangen jeg hører på akkurat nå. Den vil jeg ha, men vet ikke hvordan jeg skal få tak i den, utenom å kjøpe den på iTunes (det tørr jeg ikke)(så vanskelig jeg er:P)
Da var det ha det for nå. Innebandy i morgen, og sommerfugler i magen for det. Og ja, det har også litt å gjøre med at jeg har en liten gymnastikkfobi, men når det er med disse folka som jeg skal spille med i morgen, blir det nok bare supert. (... haHA! Tørt som bare det) Sommerfugler! Kyllinger! Egg! SJOKOLADE! M U S I K K! <3
Kos